Vinnerhistoriene 2018

Skrivekonkurransen

Skrivekonkurransen

 

for 7. klassetrinn i Sarpsborg

Vi gratulerer!

 

Vi presenterer Vinnerhistoriene fra 2018

"Kunnskap, makt og mirakler"

1. plass

"Verden fra et annet perspektiv"

Elise Olsen

7c Sandbakken barneskole- og ungdomsskole

 

 

 

Året er 2068 og menneskeheten har blitt ødelagt, alt er borte. Alle er borte. Ingen var igjen etter det. Ett år tidligere, 2067. Emelie våknet brått av et høyt smell nede i stua. Hun stod fort opp av sengen, og det lange lysebrune håret hennes stod i en høy dott midt på hodet. Hun var fremdeles kjempe trøtt, så hun surret litt rundt i rommet før hun fant veien til døra. Plutselig smalt det igjen, nå enda høyere. Alt begynte å riste og Emelie falt i gulvet. Hun sukket lavt og reiste seg rolig opp igjen. De blanke krystallblå øynene hennes stirret tomt ned trappa. Frykten og angsten av å gå ned øket med sekundene som gikk. Hun holdt et fast grep på veggene mens hun gikk ned trappa. Når hun kom ned skalv hun og man kunne se frykten i øynene hennes. Hun så seg forsiktig rundt, men så ingen. Elektrisiteten hadde gått og Emelie visste hva som skjedde. Det har skjedd før, tenkte hun. Men det var lenge siden, flere tiår. Hun så ut av vinduet, men synet som traff henne var ikke særlig pent. Det hun så var ikke der kvelden før. Det var borte, de to største bygningene med uoppdaget kunnskap som ingen andre visste om. Borte. Menneskeheten ble nullstilt og ingen hadde noe å tro på av det vitenskapelige. Emelie, derimot. Hun visste noe ville skje. Hun hadde en følelse av at noe ville skje. Som om hun var spesiell. Som om hun var annerledes. Emelie tok ut strikken av den ødelagte dotten i det lange skinnende håret som falt ned mot den bare ryggen. Hun stirret med blanke øyne ut på menneskeheten som bare ble verre og verre. Hun tok på en joggebukse og hettegenser som lå rett ved siden av henne. Hun var forberedt kvelden før.

 

Hun snek seg ut, men like før hun gikk ut smalt det enda en gang, og rett fremfor øynene hennes gikk den siste bygningen. Det var det, nå var det over. Absolutt alt var borte nå. Men Emelie mistet ikke håpet. Like etter noen skritt inn i byen traff det henne. Hun begynte å løpe inn mot det som en gang var sentrum. Som slettes ikke var langt unna dersom hun bodde i byen. Hun stoppet for å se seg rundt. Alle hadde rømt allerede, sa hun lavt til seg selv. Alt rundt henne var ødelagt. Enten kollapset eller brent ned. Det var litt som en apokalypse, men verre. Emelie kjente en tåre renne nedover kinnet, og derfra kom det bare flere og flere. Hjertet hennes banket nesten ut av brystet og hun kollapset ned på den iskalde asfalten. Hun mistet kontrollen over seg selv, men samtidig visste hun hva hun gjorde og hun mente det. Hun ble knust av å se verden slik som den var nå. Det var som å bli stukket i ryggen av minst 10 skarpe sverd. Hun reiste seg og tørket en tåre. Hun stirret fram med rene dødsblikket ut i horisonten av den falne byen. Bare noen få hus var igjen, inkludert hennes. Emelie bodde alene og hun hadde verken kontakt med foreldrene sine eller søsken.

 

Hun måtte overleve alene nå, for menneskeheten. Hun måtte få tilbake den tapte kunnskapen som verden trengte mer enn noe annet nå. Emelie begynte å gå hjemover mens hun hulket. Det ville vært et mirakel om jeg klarte dette, tenkte hun. Når hun var i ferd med å gå gjennom døra ringte telefonen, det var bestevennen hennes. Alec. Han var sikkert ute av byen allerede ville hun tro. Emelie svarte ikke, hun visste at han ikke kunne hjelpe selv om hun ville svare. Hun gikk inn og la seg opp i senga. Det var så ensomt og tomt. Ingen trikker eller fulle mennesker som bråker ute lenger. Det var uvanlig til å være rett med sentrum. Emelie fikk ikke sove hele den natta, det var altfor uvant. Hun stod opp klokken 06.00 for å gjøre det beste ut av dagen, men det var ikke det beste valget hennes i det siste. Hun tok en varm dusj. Det varme vannet kom dryppende ut av håret hennes, nedover ryggen og helt ned på dusjgulvet. Vannet ble stadig kaldere og kaldere, siden noen av vann rørene måtte ha blitt ødelagt etter eksplosjonene. Emelie gikk ut av dusjen og hun måtte tenke over hvordan, eller egentlig hvorfor hun skal redde verden. Det var veldig stressende. Hun kledde på seg og gikk ut. Byen hadde allerede begynt å bli litt gjengrodd over natten siden menneskeheten ikke passet på. Ville og farlige dyr hadde også funnet veien inn i bygninger. Det var et farlig spill nå, og hun satset livet sitt på det. Hun måtte ut og finne mat, siden lageret hennes ikke hadde holdt lenge nok, men når hun åpner døra står Alec der. Emelie hiver seg på Alec og han får en stor bamseklem. Alec er bestevennen til Emelie, de er like gamle og er alltid på besøk hos hverandre. Alec smilte. -jeg kan ikke tro du er her, sa Emelie. Alec svarte ikke, han var så glad Emelie var i livet. De snakket aldri mye, det var mest øynene som snakket for seg selv.

 

-Vi må redde menneskeheten, for våre generasjoner, sa Alec. Emelie så på han med et seriøst blikk, øynene hennes var like blanke og fulle av frykt som dagen det skjedde. Hun skalv fortsatt og ingenting var greit. Ingenting var OK. Selv om Alec var her, de hørte de ville prærieulvene ule utenfor. De jakter i flokk og er utrolig raske, som ikke var en god fordel. Emelie ville ikke at Alec skulle skade seg, hun var så lykkelig at han var her. Han er sterkere enn Emelie. Mye sterkere. Hun gikk opp for å ta seg drikke men det kom ingenting ut av kranen. Alec så på henne. Vannet var visst helt borte nå, sa hun lavt til seg selv. -Jeg må dra, for å finne mat, sa Emelie. Hun går ut og skjelver mer enn vanlig. Hun var redd, kanskje dette var slutten? Kanskje hun ikke finner noe, men dør i stedet. Det er opp til skjebnen og bestemme, tenkte Emelie. -vi må dele oss, da er det større sjanse for å finne mat, sa Alec. Emelie begynner å gå, hun tenkte på verden før. Men tanken forsvinner fort når hun får øye på en stor bygning, likner et hotell. Hun løper nærmere og legger ikke merke til noen detaljer som hun kanskje burde vite. Hun spurter inn og bråstopper foran en tom heissjakt. Hun ville falt ned, hadde hun ikke hatt så god balanse. Hun bøyer seg ned og stirrer ned i den tomme og mørke heissjakten. Plutselig hører hun noe eller noen skrike fra bunnen, hun skvetter til og faller bakover.

Bygningen begynner å riste og taket begynner å kollapse. Hun reiser seg og løper ut. I sekundet hun kommer ut av døra kollapser halve bygningen. Hun puster og peser. Bortkastet tid, sa Emelie. Hun snudde seg og så en stor elg gå forbi, Hun fikk litt sjokk, vi er midt i sentrum liksom. Hun løper videre inn i sentrum og ser bare en tom horisont, unntatt ett hus, langt borte. Hun begynner å gå. Fem minutter blir til kvarter. Hun begynner å forsvinne i sine egne tanker og legger ikke merke til nærområde. -Psst, hørte hun. Hun våknet litt, og så seg rundt. -Hvem var det? Sa hun forvirret. Pssst! Sa noen igjen. Emelie begynte å jogge, hun ville helst ikke møte noen. Hun var bestemt på å klare seg selv. Hun begynte å løpe, så var plutselig huset foran henne. Hun åpnet døra, den knirket og malingen var skrapet opp. Det var en lang, mørk trapp og man så ikke bunnen. Det var alt, en trapp. Det var huset. Skulle hun gå ned trappa? Eller sulte en lang død. Emelie gikk ned, ett skritt om gangen. Trappetrinnene var uvanlig lange, og lengre og lengre ble de.

Hun følte en umiddelbar sorg. Som om noe hadde skjedd i de trappene, noe fryktelig. Hun gikk mer og mer, og vanskeligere ble det å gå nedover. Til slutt hørte hun stemmer, det var fjernt så hun hørte ikke hva de sa, men de var der. Og de var sinte. Det ble mindre fjernt jo mer du gikk ned. De forsvant ikke, de ble tydeligere. Hun gikk og gikk, men det var ikke noe bunn. Det var en uendelig trapp, tenkte Emelie. Stemmen til Alec ble hørt i det fjerne, ropende. Sikkert fra toppen, men nå var hun kommet så dypt at henne ikke klarte å snu, uansett hvor mye hun prøvde. Som å være paralysert. Men i dette tilfelle, var det underligere. Sorgen, stemmene og Alec var fremdeles der, men Emelie var vant til det. Hun hørte noe mer nå, som om trappen kollapset. Hun begynte å løpe. Løp alt hun kunne ned trappen. Hun fant bunnen. Det var et lite tomt rom, unntatt en boks. Hun tok et fast grep på boksen og åpnet den. Det lå bilder der, hun fikk sett gjennom dem, men fikk ikke helt med seg hva det var. Trappen kollapset på henne, hun holdt fortsatt et fast grep om bildene. Hun klemte igjen øynene.

 

Etter ett minutt eller to åpnet hun øynene igjen. Hun lå i sengen sin. Svett, varm og andpusten. Hun stod fort opp og så ut vinduet. Det var fint, akkurat sånn som det var før, bygningene står og det er trikker, mennesker og biler. Det var et mirakel, men var det ikke ekte? Hun la merke til boksen ligge på sengekanten, hun tok den opp og så gjennom bildene. Det var henne selv som var på bildene, som liten og eldre. Var det kanskje ikke en drøm da?

Det er opp til deg å bestemme.

 

Slutt

-----

2. plass

«Stormy»

Anora Tilestad

7c Hafslund skole

 

 

 

 

Der våknet jeg, like glad som sola skinte. Det var nemlig bursdagen min! I dag ble jeg 15 år gammel og jeg lurte fryktelig på hva jeg skulle få av pappa til bursdagen min. Da jeg så ut av vinduet så jeg det samme gamle, jeg så en stor rød stall og en del hester på jordet. Ved siden av stallen var den digre skogen med fjell så langt øyet kunne se.

 

Jeg kledde på meg og gikk ned til stua og møtte på pappa, «God morgen, Sunniva» sa pappa nesten enda gladere enn det jeg er. « Hei pappa,» sa jeg litt mistenkelig. «Bli med meg ut, jeg har noe å vise deg,»sa pappa så gira at det så ut som om han holdt på å sprekke av glede. Jeg ble med pappa ut på terrassen med bind for øynene. «Du kan løsne dem nå.» Jeg løsnet skjerfet fra øynene mine og ble så overrasket at jeg trodde jeg hadde den beste drømmen noen sinne!

 

«J-jeg vet ikke hva jeg skal si.» Stammet jeg nesten på gråten. «Tusen takk pappa. Du er verdens beste!»

Jeg kunne ikke tro at jeg hadde fått min helt egen hest! Etter så mange år med å ikke skjønne hvorfor jeg ikke kunne ha en hest når vi bor på en gård! Så hadde jeg endelig fått en.

Likevel så skjønner jeg fortsatt ikke hvorfor jeg ikke kunne ha en før nå, men jeg lurer på om det er på grunn av mamma, vel det får bare bli nå for nå har jeg jo en hest.

Det var en vakker Tinker med en lang og vakker man og hale. «Har han ett navn?» «Nei, men du finner sikkert på et fantastisk navn.» « Vel da skal han hete Stormy» Sa jeg imponert over navnet.

« Jeg visste at du ville finne det perfekte navnet.» «Takk pappa, men hvor fikk du han fra?» «Jeg kjøpte han på et dyrebeskyttelses senter. De fant han vandrende i skogen alene, veldig tynn og svak da han bare var ca. ett år gammel, og han har vært der i nesten fire år uten å bli solgt.» «Så det betyr at han er ca.5 år gammel.» «Ja, men nå tror jeg at du får sette Stormy ut på jordet sammen med de andre hestene så du får spise frokost, så kan du heller være med han etter det.» «Men han kjenner jo ikke de andre hestene så tenk om de skader hverandre.» «De gjør ikke det fordi i en uke nå har jeg hver dag etter at du har dratt for å gjøre ett eller et annet, forsiktig introdusert han for de andre hestene.» «Takk pappa.» Jeg tok han med ut til de andre hestene og gikk til huset for å spise frokost. Jeg prøvde å forte meg litt sånn at jeg kunne gå ut til Stormy og bli mer kjent med han.

 

Da jeg endelig var ferdig med å spise frokost, fortet jeg meg bort til jordet med ett par gulrøtter i hånden og ett leietau. Da jeg endelig kom fram sto nesten alle hestene rett ved meg. Overraskende nok sto Stormy foran. «Du har vist blitt lederen i flokken Stormy.» Jeg ga han og de andre hestene noen gulrot biter hver. «Jeg er så glad for å ha deg Stormy. «Og etter hvert kan vi ri sammen i skogen.» Sa jeg så glad og spent. Jeg startet med å ta han med ut til ridebanen for å la han gå løs og få han til å komme til meg når jeg roper på navnet hans ved hjelp av godbiter. I førsten så skjønte han ikke helt hva jeg prøvde å gjøre, men når jeg tok fram godbitene og ropte Stormy så skjønte han hva jeg prøvde på.

 

Etter hvert så kunne han komme til meg bare ved å rope Stormy. Da vi var ferdige så tok jeg han med ut til de andre igjen og gikk inn til pappa. « Så... liker du han?» Sa han nesten litt nervøs. «Ja, jeg elsker han, han er den beste hesten noen sinne!» «Så bra.» Sa han helt normalt, men innerst inne tror jeg at han ble både lykkelig og glad.

Etter en uke begynte jeg og Stormy å virkelig stole på hverandre, så jeg tenkte å gå en liten tur i skogen med han. Jeg salte han opp og begynte å gå. Det gikk helt fint og det så ut som om han elsket det og han var til å med mer nysgjerrig enn redd for de nye omgivelsene. Det var en vakker skog med masse solstråler som lyste gjennom grenene. Vi red på en liten sti hvor vi kunne høre lyden av en rennene elv. Det var så magisk! Jeg snudde ved en stor sten og begynte å gå tilbake.

Jeg snakket mye med han da vi gikk tilbake, og av en eller annen grunn så føltes det ut som om han lyttet på hvert eneste ord jeg sa. Da vi hadde kommet fram til stallen så salte jeg han av og ga han en stor gulrot. Når jeg var ferdig med det så satt jeg han ut med de andre hestene og gikk til pappa for å fortelle han hvor fantastisk den første rideturen vår var.

 

«Så flott at du liker Stormy så godt.» sa pappa lykkelig. «Jeg er veldig stolt av han selv og jeg håper at vi får gå lengre turer i skogen sammen til helgen.» Siden det bare var mandag så var det en liten stund til helgen så jeg tenkte at jeg bare kan fortsette å gå små turer med han i skogen og ri han på ridebanen. Da det endelig var lørdag så pakket jeg en sekk med mat og drikke som kunne holde for dagen. Jeg sa ha det til pappa og dro ut til skogen. Vi startet med å gå den vanlige veien til vi kom til den store steinen. Isteden for å snu, gikk vi bare forbi og langs en liten sti bak den. Etter å ha gått en stund, bestemte jeg meg for å ta en spisepause. Jeg gikk av og satt meg på en stubbe for å spise da jeg plutselig hørte en raslelyd.

 

Jeg så at Stormy reagerte på det og så meg fort rundt for å se om det var noe eller noen der. Ingen.

Jeg så på Stormy med skrekkslagne øyne fortvilet over hva vi skulle gjøre. Jeg prøvde å ikke tenke på det og bare fortsette å spise. Det funka i ca. fem minutter, til jeg plutselig hørte noe, det var en slags vrinskelyd, men svak. Det kunne ikke være Stormy siden det hørtes ut som om vrinskingen kom et stykke unna fra der hvor vi satt. Jeg så at Stormy sto med hodet høyt og lyttet. Plutselig løp han av gårde i full fart. Det hele skjedde så fort at jeg ikke fikk tenke klart. Jeg løp etter han i håp om å nå han igjen, men det klart jeg ikke.

 

Siden han kom ut av synsrekkevidde prøvde jeg å rope på han og følge fotsporene hans. Da jeg begynte å rope på han kom det ingen ting ikke den andre, tredje eller fjerde gangen. Jeg begynte å miste håpet på at han noen sinne skulle komme tilbake. Plutselig hørte jeg det igjen, vrinskingen. Lyden var mye høyere nå, den kom igjen bare enda høyere. Jeg begynte å løpe så fort jeg kunne helt til jeg krasjet i ett tre eller noe. Jeg skjønte at jeg måtte ha svimt av når jeg krasjet for det eneste jeg kunne huske var at jeg hadde løpt etter Stormy fordi han stakk av uten at jeg en gang visste hvorfor. Av en eller annen grunn fikk jeg ett minne av moren min. Det var den gangen pappa sa at ho ble borte i skogen vår og at ho mest sannsynlig var død. Det hele skjedde for sånn 5 år siden.

 

Da jeg lukket opp øynene mine så skvatt jeg så ille at jeg nesten ikke fikk puste. Det var en stor svart hest rett foran meg! Hesten så på meg som om han prøvde å fortelle meg noe. Jeg reiste meg sakte opp og så på han i de store dype øynene hans og sa «Hva prøver du å fortelle meg?». Etter det gikk han noen skritt framover og så bak seg som om han så om jeg fulgte etter han. Jeg bestemte meg for å følge etter hesten. Etter ca. To minutter så kom vi til en elv som så veldig annerledes ut. Den hadde en annen type farge og det så ut som om det var skikkelser og vesener som kunne forme seg til dyr eller mennesker. Det var da jeg skjønte at jeg måtte ha slått hode litt for hardt eller fortsatt sov fra da jeg svimte av. Imens jeg stirret forskrekket på elva, kjente jeg hesten komme inntil meg. Før jeg visste ordet av det så dyttet hesten meg ned i vannet. Av en eller annen grunn klarte jeg ikke å svømme oppover. Jeg ble bare dratt lenger og lenger ned. På det øyeblikket håpet jeg på at jeg ville våkne fra drømmen fort. Det skjedde ikke. Til slutt kunne jeg ikke holde pusten mer, jeg var forberedt på å drukne da jeg åpnet munnen. Men det skjedde ikke, jeg kunne puste under dette mystiske vannet!

Det var skikkelig skummelt siden alle de skikkelsene og vesenene fortsatt var der. Plutselig kom en bort til meg og jeg kunne ikke tro hva eller rettere sagt hvem det var. «Stormy!» Ropte jeg høyt.

Jeg kunne ikke tro at Stormy var her! Han kom bort til meg og sa at det var noen jeg skulle møte. Jeg ble så sjokka at jeg ikke fikk fram et ord, jeg bare sto der og nikket. Han gikk til siden og der kom noen jeg aldri trodde jeg skulle få se igjen. «Mamma!» Utbrøt jeg full av tårer i øynene.

 

Ho kom bort til meg og ga meg en stor klem. «Mamma, er det virkelig deg?» Sa jeg. «Ja, det er meg Sunniva» Sa mamma så glad for at jeg var her.

«Hva gjør du her?!» Var det første som kom ut av meg. «Du husker den dagen jeg forsvant for 5 år siden?» «ja...?» «Vel, da jeg gikk tur i skogen med hesten min så hadde jeg gått meg bort, men så kom jeg til denne rare elven og stoppet for å se hva det var. Og da jeg så hva som var oppi så ble jeg så skremt at jeg kjappet meg opp på hesten min for å komme meg bort fra det, men det var som om jeg ikke fikk lov siden det var ett eller et annet som gjorde at jeg ikke kunne komme meg forbi. Hesten min kunne det så jeg falt av han og han bare løp sin vei. Det som gjorde sånn at jeg ikke kunne komme meg forbi ble bare mindre og mindre, helt til jeg datt ut i elva. Jeg bare sank lenger og lenger ned. Da jeg trodde at jeg kom til å dø så fant jeg ut at jeg kunne puste i dette underlige vannet. Plutselig kom det en rar stemme inne hodet mitt om hvis jeg ville vekk her ifra så måtte ett familiemedlem komme og befri meg. Så det var da jeg fant Stormy som kunne bli din, og føre deg hit for å hjelpe meg.» «Men hvordan skal jeg klare å gjøre det?» «Jeg husker at stemmen sa noe om at hvis ett familiemedlem kommer ned til elva og finner deg så må de si de følgene ordene: Hvis de vil ha noe av mitt så må du gi noe av ditt.» «Men hva skal jeg gi?» «Det er det stemmen i hodet ditt som sier.» Plutselig kom det noe i hodet mitt. «Smykket du bringer rundt halsen din skal jeg få om du vil ha ditt.» «Det vil ha smykket mitt.» Sa jeg plutselig til mamma. Jeg tok det av og slapp det i vannet. Med en gang følte jeg at vi steg høyere og høyere fra elva. Endelig! Vi begge var ute av elva!!

 

«Tusen takk Sunniva! Jeg kan ikke takke deg nok!» Sa mamma i gledestårer. Hesten som dyttet meg i elva sto der fortsatt. Han bøyde seg ned for å vise at vi kunne sette oss på den. Vi gjorde det og sent på kvelden kom vi endelig hjem!! Vi så at pappa sto i vinduet ganske urolig og når han så oss så så han skikkelig sjokkert ut og løp ut til oss. «Sunniva!» ropte han ut til meg. Jeg gikk av hesten og løp bort til han og ga han en diger klem imens jeg gråt av glede. Da vi var ferdige så så han at det satt enda en person på hesten. Da han så hvem det var så ble han bare helt stum, så begynte han å løpe bort til mamma og løftet henne av hesten og ga henne en diger klem imens han gråt. Vi gikk inn og forklarte alt som hadde skjedd. Endelig så var vi en hel familie igjen.

 

Etter at det hadde gått noen uker siden alt som hadde skjedd, var alt sånn det pleide å være og hesten som hjalp oss passer vi super godt på. Vi er så takknemlige for at Hero hjalp oss. (Det var det vi kalte han.)

Slutt

-----

 

3. plass

"Sally og marerittet"

Iman Hodzic

7a Hannestad skole

 

 

 

 

Jeg har ikke så mange venner. Mange misliker meg fordi jeg er en av de flinkeste i klassen, i alle fag. Jeg svarer riktig på alt, er rask med oppgaver og er flink til å lese.

En dag gikk jeg gjennom skogen på vei hjem fra skolen. Skogen hadde mange bjørketrær og furutrær og lukten av trær og høst fyller nesa mi. Plutselig hører jeg en hund bjeffe. Jeg hører ikke hvor lyden kommer fra, men prøver å lytte etter. Jeg hører det. På venstre side av skogen ved et stort furutre ser jeg en hund. Hunden sitter rolig ved treet og slikker seg på kroppen. Det er en stor, brun hund med små myke ører. Vet ikke hvilken hunderase den tilhører, men det er en blandingshunderase ser jeg. Den har en lang sort hale. Jeg går bort til hunden og stryker på den. Den har ikke halsbånd. Ingen eier den tenker jeg.

-Hei du! sier jeg. Hunden hadde myk pels og pelsen var kald. Hunden var også veldig skitten la jeg merke til.

-Er du her helt alene? spør jeg. Hunden lager en trist lyd.

-Jeg tror du er kald jeg. Kanskje jeg skal ta deg med hjem og spørre om jeg kan få passe på deg? sier jeg. Hunden blir med. Den er glad og hoppende når vi går hjemover. Det regner, så vi løper hjemover. Vanndammene plasker rundt føttene mine og på hunden. Hunden har tunga ute og nyter regnet mens den løper. Jeg synes også det er gøy å løpe i regnet. I hvert fall med en hund.

Vi kom oss hjem hjem. Hunden ristet av seg all vannet i gangen. Det plasket mye og nesten hele den lille gangen blir våt.

-Haha du spruter jammen meg mye! ler jeg. Mamma kommer ut i gangen med små skritt.

-Hei jenta mi! Ojj du har med deg visst en hund! sier hun med en liten latterfull stemme.

-Du vet at du ikke kan bare ta med deg en helt fremmed hund. Hvor fant du den? spør hun.

-Jeg fant den i skogen. sier jeg. Helt alene. Den har ikke halsbånd. Jeg tror ingen eier den. Kan vi ikke vær så snill passe på den? Hunder kan jo være til mye hjelp her hjemme. Og jeg har jo ingen søsken så det hadde vært fint med en hund som jeg kan leke med. Vær så snill mamma? ber jeg.

-Ok greit. sier mamma. -Jeg er jo tross alt glad i dyr jeg også! Men på en betingelse! sier hun med streng stemme.

-Det er du som må stelle hunden og mate den og gå tur med den og…

-Jada jeg lover! avbryter jeg. Tusen takk mamma! Du er verdens beste mamma! Og så går jeg bort til mamma og gir henne en stor klem. Jeg klemmer henne hardt. Jeg ser at mamma blir rød i kinna og klemmer meg også veldig hardt tilbake.

-Forresten hva skal hunden hete da? spør mamma.

-Sally. Hunden vår skal hete Sally, svarer jeg.

Mamma hadde dratt i barnehagen på et møte.

 

Jeg, Sally og pappa er alene hjemme. Jeg hater å være alene hjemme med pappa for han røyker og mamma vet ikke at han røyker og dessuten er narkoman. Tanken grøsser meg. Jeg synes veldig synd på mamma. Tenk at hun ikke vet at pappa røyker! Stakkars mamma.

Pappa har ikke vært narkoman hele tida. Han var verdens beste pappa da jeg var mindre. Han lekte med meg hele tida og stelte meg. Pappa og mamma var så lykkelige før. Men nå er alt bare et mareritt. Det føles som om pappa har makten over alt nå. Han kjefter på meg og mamma nesten hele tiden. Noen ganger er han så aggressiv at han slår mamma. Jeg kan ikke forstå hvorfor mamma ikke har slått opp med pappa for lenge siden!

-Hvis de blir skilt så vet jeg hvem jeg skal bo hos, tenkte jeg . Når pappa kjefter på meg blir bare tankene mine til luft og bobler. Jeg greier nesten ikke å tenke. Jeg sitter og gjør lekser. Lekser er så kjedelig. Sally sitter ved siden av meg, rolig. Det ser ut som om hun kjeder seg også. Hun puster rolig og holder på å sovne.

-Jeg har en ide! roper jeg plutselig. Sally blir skremt og spretter opp.

 

Pappa sover nå. Han røyka rett før han sovna. Alle restene etter sigarene ligger jo på bordet. Kanskje vi kan ta bilde av alle sigarpakningene han har og vise det til mamma? Da kommer mamma sikkert til å slå opp med pappa. For mamma hater jo røyk! Jeg forteller med glad og sprettende stemme til Sally. Sally blir glad. Det virker nesten som om hun skjønner hva jeg mener. Tunga hennes stikker ut. Mange synes det er rart å snakke til en hund for hunder kan jo ikke snakke og forstår jo ikke hva mennesker sier. Men jeg føler at Sally forstår meg selv om vi møttes i dag. Jeg tar opp mobilen min som ligger ved siden av meg på pulten min. Den hvite mobilen jeg fikk i bursdagsgave av mamma og pappa. Vi går stille bort til stua med musestille skritt. Sally er faktisk flink til å gå musestille til å være en hund. Potene hennes lager nesten ikke lyd. Jeg begynner å lete etter pakkene med sigarer i.

Pappa ligger på den svarte gamle skinnsofaen og snorker. Han sover tungt. Sigarene ligger i skuffen på tv-bordet. Tv-bordet er av metall. Mamma kjøpte det på Finn.no. Det er i god stand. Sigarene ligger i den nederste skuffen. Jeg åpner skuffen forsiktig. Sally står ved siden av meg og virker nesten spent. Skuffen er lav og smal. Pakkene ligger ikke så godt gjemt. Pappa pleier å gjemme pakkene før mamma kommer hjem, et annet sted som jeg ikke vet om. Hendene mine er kalde og skjelver litt. Hjernen min blir nesten til is. Det ligger seks pakker med sigarer der. Jeg legger dem på det slitte, gamle trebordet. Sally følger etter meg. Jeg åpner kameraet på mobilen og tar bilde av pappa og pakkene med sigarene som ligger på bordet. Kameraet mitt tar ikke de beste bildene, men bildene er ikke så uklare. Mamma greier nok fint å se hva bildene forestiller. Så hører jeg at pappa gjesper høyt. Pappa våkner! Jeg og Sally småløper og gjemmer oss i gangen bak veggen. Å nei! Tenk om pappa ser alle pakkene med sigarene og forstår hva som har skjedd. Men pappa gjør ikke det. Han er så glemsom etter all den røykinga at han ikke legger merke til det. Han åpner pakken med sigarene og tenner på røyken. Jeg tar bilder igjen med mobilen. Bildene er bra nok bevis for mamma. Jeg og Sally går inn på rommet mitt. Jeg setter meg ned på kontorstolen min og sier til Sally:

-Oppdrag utført! Jeg tar hendene mine opp i luften for å gi Sally en “give-me-five". Sally løfter opp poten. Den er varm og myk.

-Flink jente! sier jeg og klør henne på hodet. Jeg hører lyden av døra. Mamma har kommet hjem! Da kan jeg vise bildene av pappa og røyken! Jeg går bort til mamma.

-Bli her sier jeg til Sally med rolig og streng stemme samtidig. Sally blir og legger seg på gulvet. Jeg går ut på kjøkkenet.

-Hei mamma! sier jeg.

-Å hei jenta mi! sier mamma, som også forteller at møtet gikk bra og lurer på hvordan jeg har hatt det hjemme.

-Jeg må vise deg noe på mobilen! sier jeg litt anspent til mamma.

-Okei? sier mamma. Øynene hennes glinser av nysgjerrighet. Jeg tar opp mobilen og viser bildene av pappa til mamma. Øynene hennes blir svarte og synker. Jeg ser at hun ikke greier helt å tenke klart. Hun er sjokkert. Og det bør hun være.

-Når skjedde dette? spør mamma med en liten redsel i stemmen.

-I stad, sier jeg litt skjelvende for mammas reaksjon.

-Nei! Dette her kan ikke være sant. Det bare kan ikke! Sier mamma og roper nesten.

-Jo det er sant og jeg er lei meg for det. Jeg kom på at jeg kunne gjøre dette for deg for jeg orket ikke å se deg lide mer. Du fortjente å vite sannheten. Jeg beklager.

-Nei, jenta mi. Dette er ikke din feil, sier hun med gråtkvalt stemme. Jeg skal snakke med pappa. Bare gå på rommet ditt. Er du ferdig med leksene dine? spør mamma.

-Nei ikke enda, sier jeg. Jeg kan gå opp nå. Mamma og gir meg et kjapt kyss på panna. Jeg går inn på rommet og legger meg på senga. Sally har sovna på gulvet. Jeg tenke på alt som har skjedd i dag. Tankene mine sprenger på som bomber. Til slutt sovner jeg.

Jeg våkner. Hører roping og krangling. Det er mamma og pappa. Jeg hører at mamma vil at pappa skal flytte ut herfra. Hun vil ikke bo med en narkoman sier hun. Pappa prøver å si at det ikke er sant. Men mamma sier at datteren deres har bevis på det. Jeg titter på det gamle glassnattbordet mitt. Mobilen min ligger ikke der. Mamma må ha tatt den og vist bildene til pappa som bevis. Pappa gir opp. Jeg hører at han bærer på noe. Det er sikkert en koffert eller en bag. Etter det smeller pappa med inngangsdøra. Han har dratt. Så blir det helt stille.

 

Jeg går ut i stua med den myke og deilige pysjen min. Mamma sitter og smågråter. Jeg sitter ved siden av henne og stryker henne på den grønne genseren.

-Hva skjedde? spør jeg bekymra. Jeg hadde jo ikke hørt alt.

-Pappa har flytta ut. Vi skal skilles. Du skal ha skilte foreldre jenta mi. Håper det går bra, sier mamma med gråtkvalt stemme.

-Det går helt bra, sier jeg med rolig stemme. Da slipper jeg å vokse opp med en pappa som ruser seg. Går det bra å ikke ha en mann å bo sammen med lenger? spør jeg.

-Jaja det går helt fint, smiler hun. Bare jeg har deg så går alt bra.

Vi klemmer hverandre. Hardt. Det er den beste klemmen jeg har fått av mamma. Jeg kunne ikke ha hatt en bedre mamma en den jeg har. Så kommer Sally løpende og blir med på klemmen. Jeg og mamma ler og smiler. Endelig er jeg og mamma lykkelig. Ikke noen narkomaner i livet vårt lenger. Nå er det bare jeg og mamma. Og Sally så klart. Dette ble starten på et nytt liv...

Slutt

-----

Thomas Winther

Dag Evjenth

 

Litteraturuka Sarspborg Ledes av Torill Stokkan

Sarpsborg kommune

 

Ansvarlig for nettsidene

Torill Stokkan

Rådgiver, Enhet kultur

Sarspborg kommune

Copyright © Skrivekonkurransen