Vinnerhistoriene 2016

Skrivekonkurransen

1. plass

«Den magiske fingeren»

Skrevet av Anea M Bråten,

7A Varteig skole.

 

 

Det er stille. Jeg kan ikke høre annet enn en dryppelyd. Det er helt mørkt og jeg er alene. Helt, helt alene i… jeg vet ikke, fordi jeg ble kidnappet. Det er lenge siden. Jeg kan ikke huske hvor lenge jeg har vært her. Alt jeg kan huske er at jeg var ute med sparkesykkelen min da en hvit kassebil kjørte sakte forbi meg. Jeg trodde han bare var en gammel mann som ikke turte å kjøre så fort så jeg snudde meg og vinket, fordi det er vel det man gjør for å være høflig…?

Dunk. Det var døra til den hvite kassebilen som ble lukket og inni satt jeg. Kald, redd og forskrekket. En mann med svart hår og gråaktig svart bart holdt meg foran munnen. Jeg skrek og prøvde å få meg ut fra armene hans, men hver gang jeg prøvde, holdt han meg bare enda hardere fast.

Og sånn kom jeg hit. Jeg aner ikke hvor gammel jeg er eller hvordan jeg ser ut, men jeg kan huske at jeg hadde lyst blondt hår og blågrønne øyne.

Her er hele min verden, inne i dette rommet. Jeg kommer ikke ut. Og ingen kommer inn. Utenom mannen.

Jeg hører skritt. Tunge skritt som kommer nærmere og nærmere. Jeg er glad, men samtidig redd. Kanskje kommer noen for å slippe meg ut? Eller kommer noen for å skade meg? Jeg spenner alle musklene i kroppen og knytter nevene så knokene blir helt hvite. Jeg kniper igjen øynene. Jeg hører nøkkelen blir satt i låsen og jeg skjønner at det er mannen.

Han kommer med mat. Ekkel mat. Jeg tar tak i den rød-oransje papptallerkenen. Det virker som om han har det travelt. Han liksom dytter det inn i hånden min før jeg får ordentlig tak. Jeg tar tallerkenen ut av hånden hans og han låser igjen døren. Som regel får jeg grov brødskive med gammel leverpostei. Jeg setter brødskiven i en krok hvor jeg ikke sitter så ofte. Der legger jeg maten min så jeg kan spare den til senere fordi nå er jeg ikke sulten, og jeg får ikke mer mat i dag. Han slukker lyset. Jeg kan høre at han går. Det skrangler i lommen hans. Det er alle nøklene hans. Kanskje har han flere barn innestengt her? Jeg kjeder meg, og det har jeg gjort siden dagen jeg ble kidnappet. Men jeg vet ikke hvor lenge det er siden. Kanskje jeg har vært her en time, en dag, en måned, ett år. Jeg vet ikke.

Rommet mitt har en liten ekkel do og en liten lampe som bare skrues på når mannen vil det. Rommet er alltid kjempe-kaldt. Noen ganger så kaldt at jeg tror jeg skal fryse til is. Jeg har et lite teppe som ikke dekker hele meg engang. Ved døra er det en spiker som står ut av veggen. Den vil ikke ut uansett hvor hardt jeg prøver. Jeg hater den spikeren. Da han kastet meg inn her slo jeg meg på den. Det er også en kommode med fire små skuffer her. Det er ingen vindu, ingen speil og ingen stoler å sitte på. Men, jeg har en madrass på gulvet. Og det lille teppet som ikke dekker hele meg. Tiden her inne er så stille. Jeg vet ikke om det er dag eller natt. Jeg bare er.

Jeg reiser meg opp og går til kommoden. Jeg må føle meg frem i mørket for å finne den. I en av skuffene har jeg spart på litt papir som jeg hadde i bukselommen da jeg ble tatt av mannen, og jeg vil lage meg et papirfly. Jeg leter gjennom skuffene. Jeg kan ikke huske hvilken skuff jeg la papiret i. Jeg kjenner gjennom skuffene i kommoden. Da jeg kommer til den tredje skuffen begynner den venstre pekefingeren min å skjelve. Den rister skikkelig. Jeg drar hånden til meg. Det var ekkelt! Jeg stikker hånden ned i skuffen igjen. Og det skjer igjen! Pekefingeren min skjelver og jammen synes jeg den lyser svakt!? Jeg drar hånden til meg igjen. Fargen på fingeren blir borte. Jeg går vekk fra kommoden. Det rumler i magen. Akkurat nå har jeg kjempe lyst på brødskive med leverpostei. Mens jeg sitter og tygger i meg en av de forferdelige brødskivene kjenner jeg at jeg bare må til kommoden igjen. Jeg føler meg frem. Skuff nummer en, skuff nummer to, skuff nummer fire. Ingenting skjer. Så skuff nummer tre. Jeg åpner den sakte og stikker hånden nedi. Der! Nå er det der igjen. Pekefingeren skjelver og rister og faktisk lyser! Ikke sterkt. Bare et svakt lys. Som om den vil vise meg noe.

Jeg hører tunge skritt som nærmer seg døren min. Mannen kommer! Jeg smeller igjen skuffen og føler meg tilbake til soveplassen. Jeg kryper fort under pleddet. Mannen lukker opp døren. Jeg later som om jeg sover, snorker til og med. Jeg kan høre at han står og ser på meg før han snur og lukker døren. Skrittene hans blir borte igjen. Jeg ligger musestille til jeg er sikker på at han ikke kommer tilbake. Jeg reiser meg opp igjen og går til kommoden. Skuff nummer tre. Sakte, men sikkert åpner jeg den og stikker hånden nedi. Den skjelver, rister og lyser svakt igjen, men denne gangen holder jeg den der. Jeg strekker ut pekefingeren og flytter den til venstre hjørne av skuffen. Da rister fingeren mindre og lyset blir svakere. Jeg flytter den sakte mot høyre hjørne. Fingeren begynner å skjelve og riste så mye at hele hånda liksom følger med. Og lyset blir sterkere! Jeg rykker hånda til meg igjen. Det er kjempe skummelt. Hva er det som skjer med fingeren min?

Dette må jeg finne ut av. Jeg tar forsiktig fingeren nedi skuffen. Ingenting skjer. Jeg skyver fingeren til den venstre siden av skuffen og ingenting skjer. Jeg skyver fingeren til den høyre siden av skuffen og fingeren er helt stille. Kanskje jeg bare har fantasert? Innbilte jeg meg alt? Jeg har kanskje blitt gal av å være sperret her inne i gud vet hvor lenge.

Jeg sitter på gulvet foran kommoden og tenker. Det er best å prøve å sette skuffen tilbake i kommoden. Jeg løfter opp skuffen og prøver å treffe sporet i kommoden. Men, det er akkurat som om den ikke vil inn. Som når to magneter med samme pol støter mot hverandre. Den vil ikke i nærheten av kommoden en gang. Hjelpes meg! Hva har jeg gjort? Hva vil mannen si når han oppdager dette? Jeg må få den inn igjen. Jeg stikker hånden inn i åpningen i kommoden for å kjenne om det er noe som hindrer skuffen. Fingeren begynner å lyse og skjelve igjen! Jeg drar fingeren langs veggene i kommoden og kjenner plutselig at fingeren finner et hull og den smetter på plass der som en nøkkel i en lås. Fingeren sitter fast! Jeg prøver å dra fingeren til meg, men den sitter helt fast. Jeg prøver å vri fingeren til venstre, men den sitter like godt fast. Så til høyre.

Det skjer noe! Det kommer et sterkt lys fra hele hånda. Baksiden av kommoden begynner også å lyse! Plutselig åpner veggen bak kommoden seg. Jeg tror ikke mine egne øyne. Det blir et hull bak kommoden og det er akkurat stort nok til at jeg kan komme meg gjennom. Med den andre hånda drar jeg ut de tre andre skuffene og slenger dem på gulvet. Skuffene lager høy lyd når de lander på gulvet og jeg blir redd mannen hører det og skal komme. Pulsen min er kjempe høy og jeg hører min egen pust gå i en vill fart.

Jeg kryper inn i kommoden og med ett glipper fingeren min ut av hullet i kommodeveggen. Hånden min slutter å lyse, men fingeren skjelver enda.

Jeg hører tunge skritt! Det kommer nærmere og nærmere. Det rasler i nøkler. Mannen kommer! Han har hørt alt bråket da jeg tok ut skuffene! Han låser opp og lukker opp døren. Blendet av det sterke lyset fra kommoden blir han stående i noen sekunder. Det er nå eller aldri. Jeg slenger meg inn i kommodeveggen til det sterke lyset. Og akkurat i det jeg slenger meg inn så lukker åpningen i kommoden seg bak meg. Det blir helt stille. Jeg snur meg rundt og ser en trapp. Ingenting annet enn en trapp.

Bak meg er det en vegg. Der jeg nettopp kom gjennom er det en tykk og hel vegg. Og foran meg er det en trapp. Jeg har ingen andre valg enn å gå opp trappen. Jeg er livredd, men jeg begynner å gå sakte opp. Jeg går og går oppover, og jeg blir fortvilet da jeg ser at jeg ikke en gang er halvveis. Jeg kjenner meg så sliten.Men, jeg fortsetter å gå. Til slutt kommer jeg frem til en dør på toppen av trappen. Det er en liten dør. På størrelse med kommoden. Jeg setter meg på trinnet foran døren og tenker. Hva er bak døren? Er det mannen som venter på meg der? Blir jeg fanget på nytt? Jeg ser nedover trappen. Men…det er ingen trapp bak meg mer! Det er bare tre trinn igjen. Der jeg sitter og to trinn ned. Det er ikke et hull der, men veggen jeg gikk gjennom har kommet etter meg! Og åpningen er borte. Jeg har ingen valg, jeg må inn døren.

Jeg puster dypt inn og reiser meg, tar tak i dørhåndtaket og vrir sakte og forsiktig. Døren åpner seg, og jeg går inn i et lite mørkt rom. Jeg står musestille og døren klapper igjen bak meg. Jeg prøver å finne andre åpninger. Men, det er vegger overalt. Kanskje jeg er tilbake der jeg startet i rommet til mannen? Jeg er sliten og setter meg ned. Kroppen min vil ikke utforske mer. Jeg lener meg mot en av veggene og lukker øynene. Kroppen føles tung mot gulvet og det føles godt å lukke øynene.

Med ett våkner jeg og ser et lysgløtt. Det ser ut som en dørsprekk inn til et rom med lys på. Et koselig og varmt lys. Det lukter kjent her. Jeg setter hendene i gulvet for å reise meg opp. Jeg kan kjenne at den ene hånden går ned i noe mykt og klissete. Jeg tar opp hånden og lukter. Leverpostei? Jeg reiser meg sakte opp, skyver opp døren og ser ut.

 

Slutt

-----

2. plass

«Den korte versjonen»

Skrevet av Sebastian Berg Lund,

7B Lande skole.

 

Prolog

For lenge siden skapte Evigheten verden, ved å skape de fem guddommene, Jord, Luft, Vann, Liv og Død. For å holde dem under kontroll skapte han den magiske fingeren. I den hadde kona hans, universet satt inn en liten del av sjelen sin. Men for å gjøre dette måtte hun holde seg unna verden i hundre millioner år. For uten den delen av sjelen sin var hun bare en massiv form for ødeleggelse.

Etter hvert som tiden gikk ble fingeren svekket, og Evigheten måtte reise for å finne fragmentene til Universet som var spredt rundt i verden. Han ba menneskene og d yrene om hjelp, men de ble grådige og trodde at de kunne holde kraften i fragmentene. Det brøt ut i krig og Kaos tok form. Han ville manipulere gudene til å gjøre han til deres leder. Etter hundre år forsvant både Evigheten og den magiske fingeren.

 

En histories begynnelse

Espen var alltid fassinert av historiene Luna fortalte foran leirbålet. Det virket liksom som om flammene skapte bilder fra fra historiene. Han satt der med søstrene Luna, som var 15 år og eldst. Tevil som var 7 år og yngst, og broren Pål som var elleve. Espen var 10 år.

Han la merke til at røyken begynte å bli tettere og flammene begynte å stige. Han så på de andre, det virket som om de også la merke til denne uvanlige hendelsen. Nå begynte flammene å spinne, de gikk over røykhullet nå.

De løp ut av huset. De så på den stadig voksende flammetornadoen som kom opp fra røykhullet. "Se ropte Tevil!" De så rundt seg, og fra nesten hvert eneste røykhull i landsbyen kom det en flammetornado. "Vi går til rådhusplassen" "Kanskje Shalma hvet hva som skjer?" De løp bortover. Det luktet av røyk og svidd treverk, de hørte diskusjoner fra de som gikk samme veien og en rar freselyd som det virket som om kom fra overalt.

De kom til rådhusplassen og så Shalma, en kyndig gammel dame når det gjalt medisiner. Hun sto foran en folkemengde og snakket høytidelig:"Gjør dere klare alle sammen! Vi blir snart angrepet av kaosstyrkene." "Jeg har fått ord fra åndene om at kaos har fått et mektig våpen!" Fortsatte hun. "Har dette noe med at all ilden i landsbyen oppfører seg rart?" Spurte en bonde inne i forsamlingen. "Ja, det er et tegn på at en portal fra den åndelige verden er åpnet. Dens store svakhet er ild så når portalen åpner må dere ta en fakkel hver."

Plutselig smellte det i lufta og himmelen delte seg og sendte et sterkt lys ned mot hele landsbyen. Roseduft fylte hele landsbyen. Det kom enda et skarpt lys og så var det som om sommeren hadde kommet igjen. "Dere er modige som vil kjempe mot kaos, dere er gode av hjerte og har bekjempet korrupsjonen i hjertet deres." sa en stemme som fylte lufta med håp. Men så kom det en skygge og alt virket håpløst. Men Espen var kjapp og løp, tok en fakkel og løp mot skyggen. Han slo skyggen med fakkelen. Han hviste ikke hvorfor, det føltes bare riktig. Skyggen tok fyr og ble til en silhuette laget av ild. Den eksploderte og ble til noe som lignet på en del av stjernhimmelen bare at stjernene var blå. Det begynte å komme hvite skikkelser ut av den. "Det er korrupte ånder kaos,har kommet!" ropte Shalma.

Entre kaos

Åndene strømmet inn i landsbyen. De angrep innbyggerne, Espen ble redd, han hørte skrik fra mange landsbybeboere overalt. Noen innbyggere klarte å slå dem vekk men ble raskt overmannet igjen. Han løp bort mot en busk og slo bort noen ånder på veien. Akkurat da han skulle hoppe ned i den så han Tevil og Luna litt lenger unna som prøvde å verge Pål. Han hadde fått en spøkelsesaktig pil i armen og lå nede på bakken bak dem. Espen løp mot dem for å hjelpe, men han ble slått ned av en ånd, den hadde en gigantisk stridsøks som den hevet til dødsstøtet, men Espen var rask og slo den med fakkelen i ansiktet. Ånden begynte å brenne og slo en rask retrett. Espen kom seg opp på beina og løp videre. han slo ned en ånd som angrep Tevil og kastet fakkelen på en som angrep Luna.

"Portalen må bli ødelagt!" ropte Shalma litt lenger unna. Espen var rask og tok opp fakkelen. Han løp mot portalen med fakkelen i hånden. På veien så han en spøkelsesbue på veien foran han, han tok opp buen og satte fakkelen på strengen som en pil. Han dro og siktet, men akkurat da han skulle til å skyte kom det noen ånder med skjold og sto foran mens de lagde en blokkade. "De blokkerer vinkelen min!" ropte han. "Er på saken!" sa Luna litt lenger unna. Hun løp mot blokkaden fra siden med en dolk i hånden. Hun nærmest danset gjennom dem mens hun kappet av hoder, armer og bein. Til slutt hadde Espen klar bane. Han skjøt rett mot portalen, og traff akuratt. Portalen krypet inn til et lite punkt og ble borte.

Men da alle trodde det var over kom det et lynnedslag der hvor portalen hadde vært for noen sekunder siden. Det kom opp en røyksky, og inne i den var en mann som så ut som om han hadde levd for alltid, men likevel sto han der like rak i ryggen som om han var i hans beste alder. Han nikket til shalma, så til Espen. Plutselig ble den ene fingeren hans til gull, han hevet den og den begynte å lyse. Lyset blendet alle sammen og et par sekunder senere var alt glemt, og dagen hadde startet på nytt for alle, untatt Espen som i ettertid hadde snakket om vage minner fra den dagen.

 

 

Slutt

-----

 

3. plass

«Den magiske fingeren»

Skrevet av Emilia Sundqvist,

7A Tindlund skole.

 

Da mamma var gravid med meg ble hun syk. Veldig syk. Og som dronningen av landet måtte hun bli frisk. Det var bare det at de trengte en spesiell stein. En sjelden en og. Mennene hennes lette og lette. Dager ble til uker. Mamma ble bare sykere og sykere. Dette påvirket ikke bare mamma, det påvirket meg og hele landsbyen. En dag hadde en liten gutt vært på jakt etter blomster og hadde funnet denne steinen. Takket være han er jeg og mamma i live i dag. Uansett, denne gutten skjønte straks hva det var og kontaktet mammas menn. Men denne steinen var spesiell, den hadde skinnende lilla prikker og gylne blader som stakk ut, man ble helt forelsket når man så steinen. Den var magisk. Inni steinen var det et slags pulver. Pulveret var rosa men 1/100 var gult. Pulveret ble laget om til en lilla glitrende suppe. Suppen ble fraktet til slottet på veldig kort tid. Mamma lå syk i sengen, nesten død. Hun fikk i seg suppen ved hjelp av Lydia, tjeneren vår. Hun har alltid vært som et familiemedlem for meg og resten av familien. Hun har langt brunt hår, rundt trettiårsalderen og pen. Etter noen uker kunne mamma allerede gå og når jeg kom to uker senere ble de litt overrasket. Jeg hadde vanlig langt brunt hår, og grønne øyne men fingeren min, fingeren min var litt spesiell. Den var helt grønn.

Seremonien var klar. Det var på tide å vise den nye prinsessen av landet. Pappa, kongen, tok meg med ut på balkongen, før han strakte meg ut, sa han:

-Vår vakre Aurora. Fra balkongen kunne jeg se alt. De små husene, de lykkelige familiene, de fargerike trærne og stjernene, stjernene lyste klarere enn noen sinne. Da endret fingeren farge til oransje. Det tok mamma og pappa en stund å finne ut hvorfor den endret farge. Men den ene gangen jeg gråt fordi jeg ramlet, var den blå. Da slo det mamma at den steinen, het følelsessteinen og var fra stjernene. Da skjønte hun det. Fingeren endret farge etter hvordan jeg følte. Dette var gode nyheter for byen. De hadde lenge trodd det hadde vært en veldig sjelden, farlig sykdom. De jublet og de jublet. Prinsessen var frisk. Friskere enn noen sinne.

Det gikk noen år før det skjedde noe merkelig igjen. Jeg var nå 9 år nesten 10 og hadde blitt vant med fingeren min. Vennene mine syntes det var kult, men jeg hadde egentlig bare lyst å være normal. Jeg tilbrakte de fleste timene på rommet mitt der veggene var rosa og taket var blått med stjerner malt inn i taket. Ofte kunne jeg sitte i timevis å bare stirre på fingeren min og lurt på hvorfor jeg var sånn. Men i dag, i dag var den usedvanlig lys, fargen var blek, nesten hvit og så livløs ut. Jeg sa ikke noe til foreldrene fordi jeg ikke ville bekymre dem. Og som fremtidige dronningen av landet, ville jeg ikke bekymre noen egentlig. Jeg lot det være og sa at det antagelig bare var en usedvanlig kjedelig, trist dag. Jeg våknet neste morgen av at fingeren min lyste. Den var blitt helt hvit og lyste i takt med hjerteslagene mine. Jeg prøvde å gjemme fingeren min når jeg gikk ned til frokost. Lydia oppdaget meg når jeg prøvde å snike med ut for å gå til skolen.

-Og hvor skal du hen unge frøken? Spurte Lydia og så på meg rart.

-Til skolen. Sa jeg kort.

-Med votter? Spurte hun forundret.

-Ja.. Sa jeg og latet som jeg frøs.

-Men kjære deg det er jo sommer, la meg ta av deg disse. Sa hun og dro av meg vottene.

Hun ble litt sjokkert av det synet hun så. Hun gispet,

-Hva har du gjort med fingeren din? Og så litt bekymret ut.

-Vi må si det til noen! Hva om det blir verre? Eller at den begynner å vokse? Eller..

Før hun rakk å si noe mer avbrøt jeg og sa:

-Jeg har det fint, bare gi meg de vottene og ikke si det til noen! Sa jeg og tok vottene litt sint.

-Greit, men da lar du meg se på fingeren din hver dag før du drar på skolen.

-Og hvis det blir verre kontakter vi slottets lege. Sa hun bestemt og bekymret. Hun var tross alt glad i meg.

-Jaja, greit. Sees etterpå da! Sa jeg smilende før jeg tok på meg vottene og gikk ut døren.

Alle spurte meg om hvorfor jeg gikk meg votter, og jeg svarte alltid det samme; ”Jeg fryser!”

Når jeg kom hjem gikk jeg rett opp på rommet mitt. Ble alltid tilfredsstilt av stjernene i taket. Jeg hadde alltid hatt en følelse at jeg tilhørte stjernene. Resten av dagen lå jeg bare der med vottene på, og tenkte, tenkte på alt, tenkte på hva som skulle skje og hvorfor fingeren min lyste. Bursdagen min var om 6 dager dager og jeg ville helst leve da. Jeg sovnet utmattet av alle tankene mine. Når jeg våknet neste morgenen, var fingeren det første jeg tenkte på. Jeg ble litt redd når jeg så hva som hadde skjedd. Fingeren min var som i går, men den glitret.

Jeg ble litt bekymret når jeg kom på at Lydia skulle se på den i dag og. Hun er egentlig spansk og kom til Norge for å tjene penger. Hun tror ikke egentlig på en gud, men en gang i blant ber hun. Lydia våknet vanligvis ikke opp før 07:00, og klokken var 06:00. Jeg tok på meg klær, og listet ned trappa. Den gule ryggsekken min med lær tøyler lå på gangen. Men jeg måtte lage matpakke. Fort lagde jeg 3 brødskiver og la ned i et eple. Jeg tok på meg vottene og gikk ut den blå store døra og gikk over den store broen til skogen, siden det var lenge til skolen begynte, kunne jeg like gjerne ta en omvei. Når jeg kom til skolen, var det ikke mye som skjedde. Folk snakket fortsatt om votten men det gikk stort sett greit. De neste dagene ble fingeren bare lysere og lysere og glitret mer og mer.

Det var bursdagen min, og jeg var veldig bekymret. Fingeren min lyste mer enn tusen stjerner og flere galakser. Jeg så ut vinduet og til min overraskelse så jeg noe merkelig.

Stjernene lyste, man kunne se alt. Alle i landsbyen var samlet utenfor. Lydia kom inn og sa at det var tid for å feire. Det var alltid fridag når prinsessen hadde bursdag, siden hun var så «spesiell».

-Det er ikke vekk enda. Sa jeg og så på Lydia veldig skuffet. Øynene mine fylte seg opp med tårer. Lydia gispet.

-Øynene dine! Sa Lydia. Jeg fikk ikke frem ord. Jeg bare stod der og gråt. Hun tok tak i hånden min og førte meg til speilet. Jeg gispet når jeg så hva som hadde skjedd. Tårene mine var helt skinnende. Jeg gikk ut på balkongen og så meg rundt. Alle så på meg med en gang. Mamma og Pappa var opptatt med å forsikre byen om at det ikke var noen fare, selv om ingen av oss visste noe. Langt vekk hørte jeg bjellene ringe i kirken. Kirken lå nære skolen, på andre siden av skogen. Klokken sa ifra når klokken var 12 på morgenen og på kvelden. Plutselig følte jeg en bølge som gikk gjennom kroppen min. Jeg så på fingeren min, fargen begynte å smitte over til resten henda. Den lyse glitrende fargen gikk over hele kroppen min før det bare sluttet. Alle hadde åpne munner og så bekymret ut. Noen barn begynte til og med å gråte. Jeg prøvde å løfte opp hånden, men så fort jeg prøvde, så jeg noe glitrende samle seg i hånden min. Mamma og pappa hadde sett hva som skjedde med meg og kom opp på rommet mitt. De brøt opp døren og sa;

-Aurora! Dette var den mest stressende delen av mitt liv, og jeg ville egentlig bare slutte alt.

Fort sa jeg hva jeg følte var best for alle, jeg samlet hendene mine og jeg kunne se glitter -samle seg rundt meg, før jeg skrek ut.

-Nei! Glitteret spredde seg rundt hele byen og regnet ned. Jeg så på hendene mine. De lyste. De lyste mer enn stjerner, men ikke mer enn glitteret. Jeg prøvde å løfte opp fingeren, og så glitteret samle seg. Jeg så opp på stjernene, og ned på de glitrende lyse hendene mine. Jeg skjønte det. Alt ga mening. Jeg tok hendene mine og tegnet et hjerte med pekefingeren. Jeg kunne se glitteret samle seg rundt hele landsbyen og bare forsvinne. Jeg skjønte det. Jeg tilhørte ikke bare stjernene. Jeg var en av dem.

 

 

Slutt

-----

Skrivekonkurransen

 

for 7. klassetrinn i Sarpsborg

Vi gratulerer!

 

Vinnerhistoriene fra 2016

"Den magiske fingeren"

 

 

 

 

 

Thomas Winther

Dag Evjenth

 

Litteraturuka Sarspborg Ledes av Torill Stokkan

Sarpsborg kommune

 

Ansvarlig for nettsidene

Torill Stokkan

Rådgiver, Enhet kultur

Sarspborg kommune

Copyright © Skrivekonkurransen