Vinnerhistoriene 2017

Skrivekonkurransen

Skrivekonkurransen

 

for 7. klassetrinn i Sarpsborg

Vi gratulerer!

 

Vi presenterer Vinnerhistoriene fra 2017

"Den spennende blandingen"

 

 

 

 

 

1. plass

"Formskifteren"

Milla Kitterød

7a Borgen barneskole

 

Billy løp så fort han kunne, men de andre var raskere. De rakk å sette seg inn i bilen, og uten å tenke på Billy, kjørte de vekk. Han fortsatte å løpe så fort han kunne, men det var for mørkt til at han kunne se roten han snublet i. Kneet hans var fullt av blod. Plutselig ble Billy varm i nakken. Det skrekkelige og siklende beistet hadde tatt han igjen. Han snudde seg rundt på ryggen, og så rett inn i de dype, mørke øynene til det fryktinngytende, ulveliknende beistet. Han falt i bakken. Øynene gled igjen, og han sovnet.

Han våknet brått på akkurat samme sted som han hadde sovnet. Han følte seg litt rar. Billy så ned på hendene sine. Men der han hadde forventet å se menneskehender, så han grå poter med pels! Han begynte å lure på om de var hans, og overaskende nok var de det. Han hadde forvandlet seg til en ulv. Dette hadde bare skjedd en gang før. Da han var åtte eller ni, hadde han forvandlet seg til en djevelrokke, idet han nesten hadde druknet på dypet. Men noe som kan gå på land, trodde han ikke at han kunne bli. Han lå på en slette rett utenfor skogen. Han reiste seg, og den nye kroppsbygningen var ikke særlig komfortabel. Han gikk litt, og så følte han at han måtte ha noen å gå sammen med, siden han var en ulv. Men da han hadde gått litt lenger inn i skogen, var det eneste han fant, noen småkryp. Et rådyr spaserte på andre siden av en liten lysning, og når den fikk øye på han løp den. Han følte at det hadde vært feil å spise den, siden han vanligvis var et menneske som betraktet dem på avstand. Men han følte seg litt sulten, så han spiste noen bær imens. Disse smakte uvanlig. Det var jo blåbær som han pleide å spise når han gikk tur. Men det er vel noe annet når du er en ulv.

 

Da han hadde gått en stund til, begynte solen å dale ned fra himmelen. Han la seg til å sove på en liten åpen plass midt i skogen. Det var jo dette han pleide å gjøre. Bare ikke i skogen. Var det vanlig at ulver sov om natten? Han visste ikke om han kom til å forbli som dette for alltid, men forrige gang var han det bare i noen få timer, og måtte svømme til overflaten igjen. Nå var han veldig sulten, han hadde ikke spist på en hel dag. Bare bær. Så kom han på vennene sine. De lurte nok på hvor han var. Hva skulle han si til dem? Det var ikke likt ham å bare forsvinne. Omsider sank han ned i en dyp søvn. Dette var egentlig ganske overaskende, siden han trodde at ulver egentlig ikke sov så mye om natten. Men det var dette han var vant til.

Etter denne natten var han blitt vant til å være en ulv, men selvfølgelig ble han forvandlet tilbake til et menneske. Det mørke håret hans var veldig bustete. Huset hans lå bare noen steinkast unna skogen, så han begynte å gå. Klærne hans var ruskete og skitne, og såret på kneet hans hadde grodd litt. Da han hadde gått forbi kirken nede ved huset sitt følte han en merkelig forandring på kroppen. Det begynte å prikke i nakken. Han følte at noen var i nærheten. Noen som ikke burde være der. Billy gikk fortere. Men hvem det nå var, fulgte etter han. Han stoppet brått utenfor trappen opp til huset sitt. Prikkingen i nakken bredte seg utover ryggen.

Plutselig kjente han en hånd på skulderen. Han snudde seg. «Hvor har du vært?», spurte Lukas med et bekymret ansikt. De svarte krøllene hans sto til alle kanter. Prikkingen stoppet. «Jeg må fortelle deg noe», sa Billy og tok ham med seg inn. Moren hans var på jobb som vanlig. Hun hadde nesten ikke tid til Billy i det hele tatt. Og faren hans forsvant da han var liten. Ingen passet egentlig på ham. Guttene satte seg ved stuebordet. «Hva er det?», spurte Lukas. «Hør her.», sa Billy og trakk pusten. "I går skjedde det noe med meg som bare har skjedd en gang før.", sa han. "Du kommer sikkert aldri til å tro meg når jeg sier dette, men jeg ble på en måte forvandlet." Vennen hans så spørrende på ham. "Da dere dro fra skogen - så du noe rart? Noe med meg?", spurte Billy. Lukas fikk et trist uttrykk i ansiktet. "Det var ikke meningen å dra fra deg", sa han. "Vi fikk panikk og så trodde vi alle var i bilen, så da kjørte vi." Lukas så opp på Billy. "Det går bra, men så du noe som skjedde med meg?", spurte Billy urolig. "Nei, jeg så bare at ulven - eller hva det nå var, kom opp bak deg.", sa Lukas. "Men hvorfor kom du ikke tilbake? Skadet den deg?" "Nei. Eller jeg tror i hvert fall ikke det." "Men jeg sovnet midt i skogen. Og så våknet jeg og …" "og?", Lukas var nysgjerrig. "Og jeg var en ulv.", sa Billy. "En ulv? Slutt å tull Billy.", sa Lukas. "Det er sant!", sa Billy. "Og nå er det noen, eller noe som følger etter meg.", sa han. "Skal jeg liksom tro på det?", Lukas var helt oppgitt. "Sikker på at det ikke var en drøm eller noe sånt?", sa han. "Ja! Det var meg!", nærmest ropte Billy. "Så bevis det da.", sa Lukas litt frekt. Billy var usikker. "Jeg tror ikke jeg bare kan gjøre det her og nå." "Nei vel, men det er litt vanskelig å tro at du bare kan bli til en ulv.", sa Lukas nærmest hånlig. "Greit, men du er nødt til å stole på meg på dette. Det er noen som følger etter meg, så vær på vakt. Hvis du ser noe mistenkelig, så si ifra til meg.", sa Billy advarende. "Greit, jeg skal være på vakt.", sa Lukas nølende. Guttene gikk ut for å se etter noen som kanskje kunne ha noe med dette å gjøre. Da de gikk inn i parken begynte det å prikke i nakken til Billy. "Den -hva det nå er- er i nærheten.", hvisket Billy. "Hvordan kan du vite det?", spurte Lukas. "Jeg kan føle det på meg.", sa Billy. Prikkingen i nakken hadde nå bredt seg utover hele kroppen hans. Han stoppet. Smertene i Billys kropp fikk han til å kroke seg sammen og synke ned på bakken. Den det nå var som fulgte etter han var veldig nære. Folk i parken begynte å stirre på Billy. Lukas tok han i armene og bar ham så han subbet i bakken. Han tok ham med inn i huset til Billy og la han på sofaen. "Hva er det med deg?", spurte Lukas oppgitt. "Han er her nå", sa Billy med et slapt uttrykk.

 

Plutselig ringte det på døren, og Lukas gikk for å åpne. "God dag", sa en mann med dyp stemme. Han var veldig høy og hadde en lang frakk på. "God dag", sa Lukas med en klump i halsen. "Er det du som bor her?", spurte mannen. "Er du Billy.", fortsatte han. "Nei. Han er vennen min.", sa Lukas. De hørte stønning fra stuen. "Ok, kan jeg møte ham?" Mannen var litt påtrengende. "Nei", sa Lukas kjapt. "Han er syk. Han vil egentlig ikke ha besøk.", sa han. Enda mer stønning hørtes fra stuen. Lukas lot mannen vente og gikk inn til Billy. "Det er ham. Jeg tåler ham ikke. Han trenger seg inn i tankene mine.", stønnet Billy og kroket seg enda mer sammen. "Hva skal jeg gjøre, kaste han ut?", sa Lukas. "Nei. Ikke få ham vekk, jeg må vite hvem han er, uansett om han gjør meg syk.", stønnet Billy. "Skal jeg be ham inn?", spurte Lukas. "Ja, men hold ham litt unna meg. Det blir verre jo nærmere han kommer.", sa Billy og begynte å skjelve. Lukas gikk bort til døren. Mannen så på ham med et tomt uttrykk. "Vil du komme inn?", spurte Lukas. Mannen nikket takknemlig og gikk inn i huset. Høy stønning og et rop kom fra Billy da mannen kom inn i stuen. Mannen så forskrekket på Billy. Han var på vei til å sette seg i sofaen ved siden av ham. "Stopp!", ropte Lukas og så på mannen. "Eh ... han kommer til å smitte deg!", Lukas kom ikke på en bedre unnskyldning. Billy vred seg rundt og stønnet i smerte. Mannen satte seg i en stol lengre unna. "Hvem er du?", kom det ut av Billy. Mannen så på han med betraktende øyne. "Du har blitt så stor Billy", sa mannen og smilte. Lukas sto langs veggen ved siden av ham. "Hva heter du?", spurte han og satt seg i en ledig stol. Mannen så på Lukas. "Navnet mitt er Peder. Peder Wild.", sa han. Billy så på Lukas, og deretter på mannen. "Men jeg heter jo Wild.", sa Billy. Peder så ned i bakken, og deretter på Billy igjen. "Det er nettopp det, Billy, du heter også Wild.", sa han. Peder Wild så rett inn i øynene til Billy. "Faren din "forsvant" da du var liten ikke sant?", sa han. Billy stønnet hysterisk og sa; "Ja, jeg har aldri sett ham." Peder så ned i bakken. "Han forsvant ikke, Billy.", sa han. "Hvordan vet du det? Kjente du ham?", spurte Lukas fra stolen ved siden av. "Det kan du si.", sa Peder. "Hva het han?", stønnet Billy fra sofaen. Peder nølte litt, men så sa han lavt; "Peder Wild." Lukas satt med munnen på vidt gap. Billy sluttet å stønne, men bare skalv. "Er du faren hans som har vært forsvunnet i over tolv år?!", spurte Lukas med fortsatt åpen munn. Peder nikket.

Billy så på mannen med store øyne. "Du er faren min? Hvorfor er du tilbake?", spurte han. Billy hadde nesten sluttet å skjelve og han stønnet ikke lenger. "Jeg har alltid vært her gutten min.", sa Peder. Lukas så spørrende på han. "Bare som noe annet.", fortsatte Peder. "Som en ulv.", sa Billy. "Blant annet det. Men også flere andre dyr.", fortalte mannen. Prikkingen i nakken til Billy sluttet helt og han satte seg opp. "Men i motsetning til deg kan jeg styre når og hvordan jeg skal forvandle meg.", sa faren hans. Han reiste seg opp fra stolen og krøp sammen til en stor ball midt på gulvet. Plutselig begynte det å poppe ut masse brune pigger ut av ryggen hans og han krympet til et lite, brunt pinnsvin. Det lille pinnsvinet tittet opp på dem. Men så krøp det sammen til en liten ball igjen, og piggene trakk seg inn mens det lille dyret vokste større og større til det ble til en stor, voksen mann igjen. Han reiste seg opp og satte seg i stolen igjen med et smil. Guttene så på ham fullstendig himmelfalne. "Jeg kan bli til flere andre dyr også", sa Peder kjekt. Billy innså noe. Det beistet i skogen var ikke et vanlig dyr. "Var det du som var beistet i skogen?", spurte han. "Ja, hvis du vil kalle meg det så.", sa faren hans.

 

Plutselig hørte de et hyl, eller rettere sagt et ul. Et ul fra en ulv. Billy følte at han ble dratt mot ulven som ulte. Han dro på seg skoene og begynte å løpe ut i mørket. Dagen hadde blitt til kveld mens de snakket. Peder Wild fulgte etter Billy inn i skogen. Peder stoppet og krøp sammen til en ball. Det begynte å poppe ut små hårstrå utover ryggen hans og han endret kroppsbygning til en ulv. Straks begynte han å løpe etter Billy igjen. Han løp etter sønnen inn i skogen og tok ham igjen ved sletten der Billy hadde forvandlet seg. Billy stoppet og snudde seg mot faren. Han følte en trang til å forvandle seg. Akkurat nå. Han krøp sammen til en ball og så begynte det å poppe ut hårstrå på ryggen hans. Dette var ulikt gangen han bare hadde våknet slik. Han ble mindre og formet seg som en ulv. Han så faren sin rett inn i de mørke, dype øynene han hadde sett på beistet. Han klarte å kontrollere det. Han kunne velge til hva og når han skulle forvandle seg. Billy prøvde igjen. Ulven han nå hadde tatt form som krøp sammen til en ball og pelsen på ryggen trakk seg inn i huden. Den ble erstattet med fjær, og han fikk vinger i stedet for armer. Munnen hans ble i stedet til et kroket nebb og falken satt seg opp og bredte ut vingene for faren. Han måtte bare prøve. Billy tok sats fra bakken og svevde opp i luften lett som ingenting. Han seilte gjennom luften, høyt over byen. Lukas lurte nok på hvor han var nå og hva som kom til å skje. Billy stupte nedover og landet på bakken ved siden av faren sin som fortsatt var en ulv. Så kom han til å tenke på moren sin. Hva skulle han si til henne? At han hadde funnet den forsvunne faren sin og at han var en formskifter. Faren hans fløy opp til ham som en falk han også. Billy fløy ned til taket på huset hans. Han landet bak huset og tok form som seg selv igjen. Billy ba faren vente og så gikk han til døren og inn i huset. Han ville leve sammen med faren sin. Helt fri. Bare de to. Men Billy måtte gi beskjed til moren sin. Moren hans satt med nesa i en bok. "Mamma, jeg må fortelle seg noe.", sa Billy svakt. "Jeg har funnet pappa.", sa han. Moren så opp på han. "Jeg ville bare si ifra til deg før jeg drar.", fortsatte han. "Drar?", sa moren hans med et bekymret uttrykk. "Jeg vet dette kommer litt brått på, men jeg vil leve sammen med ham.", sa Billy. "Som en formskifter.", sa moren hans forståelig. Billy så spørrende på henne. "Visste du det?", sa han. Moren trakk pusten. "Jeg har alltid visst det Billy.", sa hun. "Jeg vet hvor faren din har vært alle disse årene.", fortalte hun. "Hvorfor har du aldri snakket om han?", sa Billy. "Han dro fra oss for å beskytte deg.", sa moren hans, Amy Wild. "Hva?", sa Billy svakt. "Noen fulgte etter han i flere år. Han dro fra oss for at ikke de skulle ta deg og.", sa Amy. "Vi visste ikke om du var en formskifter eller ikke.", sa moren. "De hadde en mistanke om at du var det. Men etter at Peder dro sluttet de å jakte på deg, og bare på han.", fortalte hun. Billy så rett inn i øynene hennes. "Hvem var de?", spurte han. "Jegere.", sa moren. "De så på ham som et dyr. Et dyr som ikke hørte hjemme i naturen.", sa moren hans og så ned i gulvet. Billy var forståelsesfull. Han trakk pusten. "Si til Lukas hvor jeg er. Og hvor jeg skal.", sa han. "Si at jeg alltid kommer til å være her. At jeg vet at han er en god venn, og at han vil forstå.", sa Billy. Han ga moren sin en klem og krøp seg sammen i stuen så hun kunne se at han forvandlet seg. Til en falk. Falken fløy ut døren og opp på taket til faren sin. Den forståelsesfulle moren hans så ut vinduet. Hun så to falker som fløy opp over skogen, oppå klippen.

.

 

 

Slutt

-----

2. plass

«Advarselen»

Mia Rognhaug Hagen

7b Lande skole

 

 

Hodet mitt banket jeg kunne ikke høre mine egne tanker, det eneste jeg hørte var hjertet mitt som banket. Dunk, dunk jeg greide ikke å tenke på tanken av å reise meg. Jeg lå i den lille møkkete senga mi.

Mamma var død og pappa var ute i krigen. Jeg hørte stadig lyder utenfra av bomber som ødela hele området. Jeg hadde på følelsen at pappa snart var ute som snipp snapp snute. Og da hadde jeg ingenting, unntatt den møkkete lille senga mi, alt annet var øderlagd.

 

Jeg sovnet, bombene var ikke lenger en plage, jeg var blitt så vant til å høre lyden fra de. Jeg våknet brått, det var en tørr liten hånd som strøk meg på armen. Jeg trodde jeg drømte helt til den grep meg med de lange spisse neglene sine og dro meg ned. Jeg fikk en kriblende og vond følelse i magen. Det ble helt stille, jeg kunne verken høre bomber eller skrikende barn. Jeg åpnet øynene sakte, nå så jeg et lys. Først trodde jeg jeg var i himmelen helt til jeg luktet den stanken fra den skitne senga. Jeg reiste meg opp og gikk bort mot lyset, jeg kunne høre en skranglende lyd bak døra. Jeg tok tak i det runde håndtaket og vred det rundt.

 

Jeg så et stort svart speil, det fikk meg til å føle at øynene måtte stirre. Jeg skvatt og jeg hadde frykt i blikket, det kjentes ut som at hjertet mitt hoppet ut av kroppen. «Mor, mor» skrek jeg, mamma var der inne. Hun hoppet opp og ned, fram og tilbake, lagde mange rare bevegelser med kroppen, men hva var meningen. Til slutt lagde hun bokstaver med fingrene. A, d, v, a, r, s, e og l. Advarsel skrek jeg, men hvem, hvem må advares. Hun var borte, nei!!!!!!!!!! De klare blå øynene hennes var borte, og det myke fjeset også. Jeg greide ikke å smile lenger, jeg var helt stum. Knærne mine skalv, jeg falt sakte men sikkert ned på knærne. HVA SKAL JEG GJØRE NÅ. Jeg har ikke noe sted å dra til, men det har ikke noe å si for jeg kommer meg ikke ut. Ingen vei inn, ingen vei ut, bare meg og et mørkt, svart rom. Helt alene fortapt og sliten.

 

 

Nå var alt mot var borte, og jeg har ingen ting å gi. Jeg tenkte på sangen mamma pleide å synge, og da kom jeg på en litt bedre ide enn å bare sitte her og smuldre opp til støv. Alt annet er bedre enn å sitte helt alene. Jeg begynte å nynne litt, for i sangen het det, - hvis du føler deg trist og lei, syng for meg. Jeg startet rolig og fortsatte kraftigere, jeg fikk en kribling i magen og et stort håp. Speilt begynte å riste, ristet stort. Nesa mi ristet det var som om den ble dratt mot speilet, jeg sang bare høyere og høyere, helt til kroppen min falt gjennom speilet.

 

Jeg slo hodet i noe spist. Det banket, jeg ble kvalm, det kjentes ut som noe jeg aldri før har følt.

Jeg åpnet opp øynene mine og så …… Alt jeg har trodd på var borte, foran meg så jeg at pappa ble beseiret og alt ble ødelagt. Dette er min feil jeg er super dum, jeg burde ha skjønt at hun prøvde å advare meg mot dette. En tåre falt på bakken, og så skjedde alt. Det begynte å lysne og jorda buldret, det begynte å vokse blomster og husene bygdes opp på magisk vis. Jeg hadde ingen skader, og ikke noe var vondt og alt var bra. Men hvordan kunne noe så fint hende med meg? Det pleide aldri å skje meg, og det skjedde heller ikke nå. Alt var en drøm, alt var usant. Det finnes ingen magisk makt som ville gjort noe så fantastisk, så jeg må gjøre det selv. Jeg reiste meg opp med vondt i hodet og hjertebank. Jeg ristet av all frykt og løper ut, og nå var det helt stille – krigen var der fortsatt.

 

 

Slutt

-----

 

3. plass

"I tidene"

Nadia Wictoria Pelchen

7c Lande skole

 

 

- Lorin. Lorin!

Lorin skvatt når læreren snakket til henne. Hun hadde tenkt seg bort. Igjen.

- Lorin, du er helt i en annen verden, du. - sa Lone, læreren hennes – Nå, kan du si meg hva jeg må gjøre for å gjøre brøk om til desimaltall?

Vanligvis hadde Lorin svart med en gang. Det var enkelt. Hun var den beste i matte i klassen, men nå var tankene et annet sted. Det eneste hun kunne si var:

- Hæ?

Klassen lo og de bertete jentene fniste og pekte. Når de roet seg ned gjentok noen «Hæ?». Klassen eksplodere av latter en gang til.

- Følg med neste gang, sa Lone og sukket tungt. Ringeklokken ringte. Dagen var slutt- Du kan bli litt til.

Barna kastet seg mot døra. De strømte ut i gangen. Et av de minste barna snublet, men de andre brydde seg ikke. De ville ut. Læreren løp ut i gangen for å hjelpe gutten. Lorin snudde seg mot vinduet. Skolegården fylte seg opp og ble tom igjen. Hun hørte noen sette seg ned. Stolen knirket men hun tittet fortsatt ut.

- Lorin, du har problemer med konsentrasjonen. Du vet at du er en flink elev. Ikke tap det.

- Jeg … jeg bare tenkte meg bort. Man kan forestille seg så mye i timen!

- Du må passe fantasien din, Lorin. Du kan gå hjem nå, men jeg vil ikke ha sånne situasjoner mer.

Lorin gikk hjem. Hun tenkte på hva læreren sa. Hvorfor er alle så kjedelige? Før hun tenkte over spørsmålet, var hun hjemme. Hun hilste på moren sin og gikk inn på rommet sitt for å gjøre lekser. Hun konsentrerte seg. Eller prøvde. Hun lukket øynene og pustet dypt inn.

Når hun var ferdig, puttet hun en bok i baggen og gikk ut. Hun gikk, tittet opp på himmelen og smilte til seg selv. Kanskje den dagen ikke blir så verst? Når hun kom til skogen fant hun en sti. En sti hun kjente godt; en sti hun gikk hver dag. Stien førte helt til et veltet tre. Lorin satte seg

Lorin gikk i retningen lyden kom fra. Hun gikk en stund før hun kom til en liten brønn. Det var helt magisk! Stedet var fantastisk. Trærne lente seg over brønnen. Fuglene kvitret og hun kunne kjenne lukten av sopp og mose. Ved siden av brønnen så hun en stein. Hun satte seg ned og åpnet boken. Hun elsket å lese. Hun leste og leste.

Hun glemte tiden fullstendig. Plutselig merket hun at solen begynte å forsvinne bak horisonten. Etter å ha pakket ned boken og reist seg opp, tenkte hun at hun må komme tilbake. Hun skulle til å hoppe ned fra steinen, men… Vent! Det var noe i vannet! Noe glitret på bunnen. Lorin kom nærmere for å se hva det var. Men hun kunne fortsatt ikke se det. Nå hadde nysgjerrigheten tatt helt kontroll. Hun måtte bare lene seg litt lenger. I samme sekund skled hun på den bløte mosen. Når hun traff vannoverflaten følte hun hundre ting på likt! Hun følte en deilig varme og samtidig en kulde som fryste henne helt til skjelettet. Hun følte at hun ikke fikk puste. Hun følte en enorm sinne, men samtidig kom alle de gode minnene hun egentlig hadde glemt.

Så ble alt svart. Først etter en stund skjønte hun at hun hadde øynene lukket. Hun åpnet de opp. Hun satt fremdeles på steinen og var helt tørr. Det var merkelig. Hun hadde sikkert sovnet mens hun leste. Lorin bestemte seg å dra tilbake. Hun gikk hjemover. Men når hun kom ut av skogen var hun ikke i gaten hun kjente så godt. Det var et helt fremmed sted! Lorin kunne latt noen kappe hånden av henne at det var her! Hun bodde i byen helt siden hun ble født og kjente det bedre enn noen andre.

Hun gikk langs grusveien helt til hun kom til et slags torg. Hun ble helt slått ut. Damene hadde på seg lange kjoler og forklær. De sto i små boder med kurver og prøvde å selge egg og melk. Barn løp og lekte rundt omkring. Det var også jenter ikke mer enn tre år eldre enn Lorin som bar bøtter med vann. En gutt gikk med et strå i munnen og plystret fornøyd. Han kunne være tolv, kanskje tretten år. Akkurat like mye som Lorin. Hun gikk bort til han. Hun måtte jo få vite hva som foregikk.

- Unnskyld meg, men hva er det som skjer her?

Gutten så på henne som om hun spurte om navnet sitt.

- Hva er det du mener? spurte han.

- Hvor er vi? Lorin ble veldig forvirret.

Gutten ble sint fordi han ikke forsto.

- Du er rar. Ikke bruk opp tiden min.

Han var på vei til å gå mens han mumlet noe om dumme jenter. Plutselig bråsnudde han seg og kræsjet rett i en ung kvinne.

- Se deg for! Skrek han

Den eneste reaksjonen fra de andre menneskene var at noen menn begynte le. Kvinnen bøyde seg ned for å plukke opp bøtten. Lorin tok den ut av hendene hennes.

- Jeg kan hjelpe deg, sa hun

De gikk sammen i stillhet til en brønn på torvet. Når de bar vann tilbake tittet Lorin på kvinnen. Det var noe kjent med henne. Når de kom til boden skulle Lorin gå videre, men den unge kvinnen puttet noe i hånden hennes og forsvant fort bak en sving.

Etter ikke så lang tid merket hun at menneskene begynte å merke seg den mørk- hårede jenta med bukser istedenfor kjole. Lorin følte blikkene deres etter henne. Til slutt stoppet en mann henne.

- Hvem er du?

Jenta snudde seg for å møte blikket til mannen. Hun klarte ikke å svare. Det gjorde at mannen ble enda mer fortvilet. I det han skulle gripe tak i armen hennes, begynte hun å løpe. Hun løp uten å snu seg. Hun løp tilbake der hun kom fra. Tilbake inn i skogen. Bort til det veltede treet. Og tilbake til steinen og brønnen. Der satt Lorin seg ned. Hun satt seg ned og gråt. Hvor var hun nå? Hvordan skulle hun komme seg hjem?

Hun gikk i skogen. Dypere og dypere inn. Men så! Hun var tilbake ved steinen! Hun hadde gått i sirkel hele tiden! Hun var forvirret, fortvilet og helt syk av tanken på alt som skjedde den ene dagen. Uten å være klar over hva hun gjør tok hun av seg sekken og skoene, klatret opp på steinen og hoppet i brønnen. Igjen! Alle følelsene! Hun var trist, sint, glad, hun frøs, men også var hun utrolig varm. Pusten stoppet. Hjertet slo fortere. Svart!

Hun lå på ryggen og kjente en hånd på ansiktet sitt. Når hun snudde hodet så hun moren sitt bekymrede ansikt og en åpen bok. Det var en rar drøm, tenkte hun

Bukselommen føltes full, nesten som om en stein hvilte der. Undrende skjøv hun hånda nedi, og fingrene strammet seg rundt noe kaldt. Små blomster snodde seg rundt det vakre sølvsmykket de

fisket opp. Hun forsøkte å åpne det, og med ett ga den lille låsen etter. Moren kikket over skuldra hennes, og Lorin følte at hun stivnet til.

- Bestemor?

 

 

 

Slutt

-----

Thomas Winther

Dag Evjenth

 

Litteraturuka Sarspborg Ledes av Torill Stokkan

Sarpsborg kommune

 

Ansvarlig for nettsidene

Torill Stokkan

Rådgiver, Enhet kultur

Sarspborg kommune

Copyright © Skrivekonkurransen