Vinnerhistoriene 2015

Skrivekonkurransen

Skrivekonkurransen

 

for 7. klassetrinn i Sarpsborg

 

 

Vinnerhistoriene fra 2015

"historien om en helt"

 

 

 

 

 

Vinner av skreivekonkurransen 2015

ANNERLEDES

Skrevet av av Ida-Marie Olsen, 7a Sandbakken skole

 

Hun holder pusten. Hun vet at en eneste lyd, et feiltak, ville ødelagt alt. Det lange blonde håret hennes henger like pent nedover ryggen hennes som vanlig, i grunn rart med tanke på hva hun har vært igjennom. Hva har hun vært igjennom? Øynene hennes er utrolig blåe, passer bra det kalde vinterværet. Hun er så pen, men allikevel så.. annerledes. Hun er annerledes. Det vet hun nå. Og akkurat nå, hadde hun gitt hva som helst for å være et normalt menneske. Vinterluften er kald, og hun er ikke helt sikker på om hun kan føle hendene sine lenger. Så hører hun det. Lyden av skudd. Og de tunge, bestemte skrittene kommer nærmere og nærmere. Hun kan ikke bli stående lenger. Men alt i kroppen sier i mot henne. Nei, ikke løp. Bli stående. Men hun vil løpe. Hun vil rømme, stikke av. Hun vil hjem. Hjem i varmen. Late som det ikke er skjedd noe. Ønsketenking. Det er ikke noe annet enn ønsketenking. Det er mens hun prøver å gå i ett med trestammen, mens hun drømmer seg vekk, sterke hender griper tak i henne. Drar henne bort fra treet. Bort fra tryggheten. Et tynt skrik skjærer gjennom luften, men er det noen som hører det?

 

Det hele startet en sen novemberkveld, Chanel er på vei hjem fra kinoen sammen med Amadeus. Begge to bor i byen, så å gå hjem alene er noe de er vandt til. De har nettopp sett denne nye filmen alle snakker om, som handler om romvesener og masse eksplosjoner. Ikke at Chanel fant det så spennende, men det gjorde åpenbart Amadeus. Og hva gjør vel ikke bestevenner for hverandre? Det er allerede mørkt ute, men det er vel bare fordi det nærmer seg desember. Det er overraskende kaldt til å være november, men så er det også gått rykter om at dette blir den kaldeste vinteren siden 1946. ”Amadeus, det er så kaldt ute.” klager Chanel, som har lagt armene om seg selv, som for å varme seg. ”Vi er snart hjemme.” svarer Amadeus lett, og grer fingrene igjennom sveisen sin. Håret hans er like hellig for han som det kuer er i India, så det skal alltid se bra ut. Det er like før de er framme ved blokka som de begge bor i, Amadeus gjør en uventet vending, og de forsvinner i stedet videre inn i byen. ”Hva er det du gjør? Hva skal vi?” spør Chanel mens de forsvinner lengre og lengre inn i byen. Skulle de ikke hjem allikevel? Nå ble hun smålig forvirret, her. Bestekompisen hennes stopper idet de har kommet inn til et mørkt smug, og Chanel har prøvd å stoppe han ved å dra i armen hans gjentatte ganger. ”Løp, Chanel. Dra hjem uten meg.” sier Amadeus. Hun ville hjem. Men hun tør ikke dra hjem alene, uten han. Nå er det jo enda senere, og enda mørkere. Og hun er ikke sikker på hvor de er. Snart ser hun 2 skygger til komme ut av mørket, eller er det flere? Hun vet ikke. ”La oss gå. Begge to. Nå.” hvisker hun til Amadeus. Men han hører ikke etter nå heller. Han blir stående. Hvorfor hører han ikke? Hva er det han ikke har fortalt henne? Plutselig angriper skyggene, som hun finner ut er menn. Det er ikke mye hun rekker å tenke eller gjøre, før noen slår henne i bakhodet med noe hardt, og det mørkner for henne. Men Amadeus? Nei, han blir stående. Kjemper i mot mennene. Hvordan klarer han kjempe mot to voksne menn?

 

Neste gang Chanel åpner øynene kjenner hun en intens smerte i hodet, og det første synet som møter henne er trær. Hun løfter hånden forsiktig, rører ved hodet sitt der det gjør vondt. Ser på fingrene sine igjen. Blod. Hun blør. Hun merker ikke før nå at hun ligger i noe vått, klærne hennes er gjennomvåte. Snø. Har det snødd? Hva har skjedd? Det tar en stund før det klarner opp i hodet hennes. Hun ble slått av noen, og hun var med Amadeus. Hva skjedde etterpå? Noen må ha flyttet henne ut i snøen nå nylig, for hun er jo ikke snødd ned. Men i mellomtiden har hun vært bevisstløs? Mest sannsynlig. Hun setter seg opp, noe hun sliter med ettersom hun har en helt utrolig hodepine. Hun vet ikke hvor hun er, eller hvor lenge hun har vært her. Hun vet ikke hvor lenge hun har vært bevisstløs. Dager, timer? Men det spørsmålet som tar mest plass i hodet hennes er nok - hvor er Amadeus? Ligger han her et sted også, og fryser i snøen? Er han skadet? Tanken er nok til å få Chanel på beina, selv om hun sliter med å stå oppreist. Hun er svimmel, vil sette seg ned. Lyden av skritt får henne til å spisse ørene. Kanskje det er Amadeus? Eller kanskje det er de hun burde frykte. Hvem er det, egentlig? Som hun burde frykte? Hvem er disse fremmede mennene? Hun puster dypt inn og ut. Lukter friskt, selv om kulden stikker henne i nesa. Hvor kaldt er det? Minst 5 minusgrader. Det må det være. Hun tar noen sjanglete skritt framover, men mer klarer hun ikke. Hun må ikke miste håpet. Håp er alt en trenger. Det sier alltid moren til henne. Om du tenker, og tror at du vil klare deg, så gjør du det. Så selv om det virker tåpelig i denne situasjonen, er Chanel desperat. Hun vet at om hun ikke klarer få seg til et varmt og trygt sted, vil det bety enden for henne. Hun vil fryse i hjel. Hun samler all energi hun har, tenker hardt på at hun vil klare seg. Alt ordner seg. Så åpner hun øynene. Tar et nytt skritt framover. Og det er utrolig, men hun klarer det. Hun er ikke like stiv. Ikke like kald, og har det ikke like vondt. Hvorfor det? Hun vet jo at det er umulig. Man blir ikke bare bra sånn uten videre. Igjen fanger ørene hennes opp lyden av skritt. Denne gangen forsvinner ikke lyden. Personen kommer nærmere og nærmere. Hun klamrer seg til den nærmeste trestammen. Hvorfor gjøre det når hun kunne løpt? Fordi hun kanskje har et lite håp om at det er Amadeus, eller kanskje en uskyldig jogger. Det håpet forsvinner straks hun ser en skikkelse dukke opp, og hun gjemmer seg bak trestammen igjen. Uten å stikke hodet fram for å se. Nå vet hun jo at det ikke er Amadeus, eller en jogger. Hun holder pusten. Hun vet at en eneste lyd, et feiltak, ville ødelagt alt. Det lange blonde håret hennes henger like pent nedover ryggen hennes som vanlig, i grunn rart med tanke på hva hun har vært igjennom. Hva har hun vært igjennom? Øynene hennes er utrolig blåe, passer bra det kalde vinterværet. Hun er så pen, men allikevel så.. annerledes. Hun er annerledes. Det vet hun nå. Og akkurat nå, hadde hun gitt hva som helst for å være et normalt menneske. Vinterluften er kald, og hun er ikke helt sikker på om hun kan føle hendene sine lenger. Så hører hun det. Lyden av skudd. Og de tunge, bestemte skrittene kommer nærmere og nærmere. Hun kan ikke bli stående lenger. Men alt i kroppen sier i mot henne. Nei, ikke løp. Bli stående. Men hun vil løpe. Hun vil rømme, stikke av. Hun vil hjem. Hjem i varmen. Late som det ikke er skjedd noe. Ønsketenking. Det er ikke noe annet enn ønsketenking. Det er mens hun prøver å gå i ett med trestammen, mens hun drømmer seg vekk, sterke hender griper tak i henne. Drar henne bort fra treet. Bort fra tryggheten. Et tynt skrik skjærer gjennom luften, men er det noen som hører det?

 

Amadeus vet han ikke kan sløse mer tid når han hører skriket til bestevenninna, og et skudd. Hun skulle jo ikke bli innblandet i det her. Hvorfor ble hun det? Mest sannsynlig fordi hun er .. spesiell. Slik som han selv. Han har visst lenge at Chanel har evnen til å helbrede andre mennesker, og seg selv. Men moren hennes har bedt Amadeus la være å si det til henne. For hennes eget beste. Amadeus selv, han er bare utrolig sterk. Liksom sånn, veldig sterk. Og han har utrolig bra reflekser. For og ikke glemme at han er helt utrolig rask. Og det får han jo bruk for, blant annet når han skal redde bestevenninner i trøbbel, slik som nå. (Også er det jo en ganske bra fordel i gymmen på skolen, og på fotballtrening.) Han spurter mellom trærne, vet akkurat hvor han skal tråkke for og ikke gå på trynet. ”Chanel?!” roper han ut i skogen i det han stopper. Han er sterk, har bra reflekser og løper fort. Men superluktesans og superhørsel har han ikke.

 

Samtidig på dette tidspunktet, er Chanel blitt dratt lenger inn i skogen, i mørket. Det er blitt natt. Bundet fast til et tre, står jenta og fryser. Det grove tauet skjærer mot huden hennes, og det forsetter å gjøre det. Men hun har ikke vondt i hodet mer. Ikke i det hele tatt. Hun bare fryser, og har vondt i hendene. Hvorfor er hun her, hva vil mennene i de svarte hettegenserne? Det har hun i hvert fall hatt nok tid til å tenke på. Tårene triller nedover kinnene hennes. Hvordan kan en helt normal kveld etter kino bli til det her? Hun hører mennene snakke lenger borte. Men de i motsetning henne, har på seg tykke vinterklær. Hun har visst mistet jakken sin, og står der i en t-skjorte og bukse. Ja, og joggeskoene sine. Etter noe som virker som en evighet så forsvinner mennene inn i en liten hytte like ved treet, og noen legger en hånd over munnen hennes. Chanel skvetter, men roer seg ned straks hun ser hvem det er. Personen legger en finger over leppene sine, som for å si hun må være stille. Det er Amadeus. Han løsner tauene rundt hender og føtter, og grøsser når han ser kjøttsårene rundt håndleddene hennes. Men så skjer akkurat det han forventet. Sårene leges nesten med en gang. ”Nå går vi..” hvisker Amadeus til henne, og tar hånden hennes forsiktig, begynner å løpe. Men mennene merker straks hva som skjer, og løper etter dem. Det visste Amadeus de ville. Han løper, og løper. Fram til de er i utkanten av skogen. Der drar Amadeus bestevenninnen med seg bak en stor busk. Fordi like ved dem er politiet, og venter bare på at mennene skal komme. Men er det et normalt politi? Så klart er det ikke det. Dette er politi med superkrefter. For normale politimenn kunne da ikke fanget menn med superkrefter. Politiet får tak i hele banden, som består av 5 menn i svarte hettegensere. Mennene er overnaturlige kriminelle som politiet har lett etter lenge, og endelig er de blitt tatt. ”Går det bra med deg?” spør Amadeus idet politiet og mennene er borte. De forsvant nemlig i løse luften, alle som en. Chanel nikker litt, men hun er fortsatt så overrasket. Har fortsatt alle disse spørsmålene. ”Du skal få svar på alle spørsmålene dine når vi er trygt hjemme, Chanel.” Sånn om han leser tanker. Hun nikker og ser opp på helten sin, Amadeus.

 

Slutt

-----

2. plass

DEN DAGEN TOBIAS BLE EN HELT

Skrevet av Jørgen Winsevik, 7a Kurland skole

 

 

Tobias dro sverdet ut av slira. Han var sliten. Han hadde tukla det til noe veldig. Han hadde gått fra de andre. Han hadde gått seg helt vill. Han var innesperret i en hule. Jaget av noe stort. Han så den store skapningen komme nærmere. Det var mørkt men skapningen sprutet grønne flammer som lyste opp alt i en kilometers omkrets. Han så bare en utvei. Mellom beina til dragen. Han begynte å løpe. Da han kom nærmere så han at det var en gigantisk drage. Han så at dragen hadde grønne panser-skjell over hele kroppen unntatt i ansiktet. Men når han så mot ansiktet så han ingenting tydelig. Han spurtet alt han kunne mot beina. Dragen begynte å sprute flammer mot ham. Han begynte å løpe fortere. Han var nesten ved beina. Han kjente varmen stige. Når han var ved det ene beinet, svingte han sverdet mot det. Han fikk sjokk når sverdet gikk rett i gjennom beinet. Han mistet balansen og falt forover.

Han prøvde å komme seg opp men et eller annet holdt han nede. Han kjente varmen og prøvde desperat å komme seg opp. Han hørte en fjern, myk stemme langt borte fra som sa «Tobias…Tobias…» plutselig begynte alt og snurre rundt og bli utydelig. Han kunne knapt skimte de grønne flammene og hørte stemmen bli høyere og høyere. Han så et lys som kom mot han og revnet opp alt rundt han. Et ansikt kom mot han.

Så tok det et sekund før han skjønte hvor han var. Moren hans, Ingrid, stod over ham. «Tobias, er du våken?» sa hun. «Ja da.» svarte Tobias. «Jeg hadde en rar drøm. Jeg var på jakt med klassen og så gikk jeg meg bort. Så ble jeg jaget inn i en hule av en drage med grønne flammer.» Han så seg rundt i rommet. Rommet hans var egentlig bare et telt som var laget av skinn og lær. Moren hans så på ham, og plutselig skvatt hun til. «Du kommer for sent til skolen!» Tobias skyndet seg opp. Han hadde på seg klærne når han sov for det var alltid kaldt om nettene. Han tok fram sverdet fra under sengen og løp ut av teltet.

Han ble blendet av sola i det han gikk ut. Det hadde hvert så mørkt inne i teltet. Men der var det i hvert fall varmt. Han frøs i tærne da han kom ut av teltet og tråkket i den 5 centimeter dype snøen. Han så de andre teltene i leiren. Nesten alle de voksne hadde allerede begynt å jobbe. Smeden hadde begynt å lage dagens første sverd. Han er et godt menneske og en god smed, men han ser ganske skummel ut. Han er stor, skallet og har en grå bart. Og han likte å holde smien ren. Andre hadde også begynt arbeidsdagen. Bakeren drev med en deig. Jegerne løp inn i skogen. Og lærerne hadde gjort klart til timer. Tobias løp som aldri før mot skolen. Skolen var en diger sirkel med et kryss inni. På den måten var det fire arenaer der, en for hver klasse. Da han var tre meter unna skolebygget, bråstoppet han, men det var is under snøen og han sklei inn i den eikefargede døra. Døra hadde egentlig ikke noe håndtak men åpnet seg når skolen begynte. Den var ikke åpnet ennå så han hadde ikke kommet for sent. Han pustet lettet ut. Plutselig gikk døra opp og han ble skjøvet inn i veggen. Han hadde glemt at døra går helt opp. Og nå satt han fast. Alle de andre gikk inn i døra. Tobias kunne ikke komme for sent på grunn av at han satt fast i en dør. Han så Fredrik gå forbi. «Hei Fredrik, jeg trenger litt hjelp her!» Fredrik var en av Tobias beste venner. Fredrik så rart på han. «Åssen har du klart dette da?» sa han og så spørrende på han. Fredrik tok tak i hånden hans og dro så hardt han kunne. Tobias glei sakte men sikkert ut. Fredrik var kanskje liten, men veldig sterk. Etter at Tobias hadde kommet seg løs, spurtet de begge alt de kunne ut i arena fire. Det var arenaen for de i den siste klassen. Denne skolen er for folk som vil bli jegere. Hvis man vil bli noe annet må man få privat-timer hos noen med det yrket. Men de aller fleste ble utdannet til jegere. Det er de som skaffer leiren kjøtt, skinn og beskytter byen mot drager og monstre. Dragene og monstrene har angrepet leirene siden vi kom hit for mange hundre år siden. Men nå hadde det gått rykter om at jegere hadde sett en drage større enn noen annet de hadde sett, og den hadde vært på vei mot leiren. Alle hadde jobbet på spreng med å trene for at flest mulig jegere skulle være klare når den nådde leiren.

Tobias og Fredrik rakk så vidt å ta igjen de andre. De blandet seg med mengden idet porten til arenaen åpnet seg. Alle sammen gikk inn i arenaen og stilte seg foran Rolf. Rolf var det strengeste mennesket som noen gang hadde satt sine bein på jordens overflate, men han var den beste læreren i hele universet. Han hadde lær-rustning med svart kappe og et lærbelte med en diger sølvspenne. Han var delvis skallet med blå øyne. Tobias hørte at resten av klassen mumlet med hverandre, og holdt seg øyeblikkelig for øra. «STILLE!» skrek Rolf. Stemmen hans var som et vulkanutbrudd når han var sint. Hele klassen tidde på et blunk. Det var ingen som turte og ikke gjøre som Rolf sa, for det har gått rykter om at de eneste som noen sinne hadde motsagt han fortsatt er i syketeltet. «Det er sant at den digre monsterdragen kommer til å angripe oss, og derfor skal dere i dag lære å kjempe mot en ekte drage! Kos dere!» Det ble helt stille. Rolf hadde løpt ut av arenaen og alle de andre sto og lurte på om han spøkte. Men det kom et skrik oppe i fra himmelen og de så en brun drage. Den var tauet fast og dratt ned i arenaen. Da den var nesten helt nede hadde Rolf og fem andre men nesten like sterke begynt og dra et digert teppe av jern kjettinger over arenaen. Alle jegerlærlingene sto fortsatt lamslått, helt til en høy gutt med blondt hår plutselig ropte «Løp!» Og alle andre en Tobias begynte å løpe bortover den grusete bakken. Dragen var kommet helt ned på bakken og jern-teppet var helt over. Tobias fikk sjokk da han forsto at alle andre hadde klamret seg inntil veggen med sverd og skjold i forsvarsstilling. Han så dragen rev og slet i tauene. «Svooosj», sa det da tauene forsvant i løse lufta og dragen brøt seg løs. Dragen så på Tobias to sekunder og hoppet mot han og veltet han over ende så han datt bakover. Men Dragen fikk panikk, når den prøvde å fly opp, men bare krasjet i kjettingen. Tobias følte at han ble sint for at ingen kom for å hjelpe han, så han tippet han måtte prøve å overleve selv. Dragen hadde skjønt at det var nytteløst å prøve å fly opp i for å angripe. Så den hadde bestemt seg for å gå til angrep langs bakken.

Tobias skyndet seg opp og dro sverdet. Dragen gjorde seg stor og fylte lungene. Tobias satt sverdet klar til å blokke flammende og tenkte kalde tanker (som ikke er særlig vanskelig med faktumet at det var iskaldt ute i arenaen). Men ut kom det ikke flammer, men et digert brøl. Flaks at det ikke er en flammesprutende drage tenkte han. Dragen kastet seg mot han, og han hoppet til siden og skar et kutt i siden på den. Dragen ble rasende og gjorde seg klar for et nytt angrep. Den hoppet på han. Tobias reagerte på refleks og kastet seg ned på bakken. Han la sverdet loddrett på bakken inntil hoften. Dragen landet med sverdet inn i magen. Den brølte så høyt at Tobias trodde han kom til døv. Han ble most av den tunge sprellende dragen, men så ble den stille.

Det gikk noen sekunder før alle de andre la merke til at dragen var død og kom for og hjelpe. De skjøv dragen vekk og Tobias fikk tilbake pusten. «BRA JOBBA! MEN DERE ANDRE KUNNE HJULPET TIL LITT DERE OGSÅ!» hørte de Rolf rope fra utsiden av arenaen. De fleste så ned på føttene sine og var stumme som østers. Rolf og de andre mennene hadde begynt å flytte jernteppet. «MEN VI HAR DÅRLIGE NYHETER!» ropte han mens han dro så hardt han kunne. «MONSTERDRAGEN ER RASKERE EN VI HAR TRODD. ALLE MANN MÅ GÅ TIL SMEDEN OG FÅ NOEN ORDENTLIGE SVERD!» Nærmest skrek han. Og alle begynte og spurte med en gang.

Hos smeden var allerede alle de voksende jegerne som hadde fått utdelt krystallsverd. Det er de sterkeste og beste sverdene som eksisterer. De er helt grå og gjennomsiktige helt til en eller annen tar den opp, da lyser den i eierens farge. Nå kjente ikke Tobias alle fargene men han visste at rød var aggressiv og sterk og at blå var sjapp og smidig. Krystallsverdene suger nemlig ut viljekraften din og styrker seg med det. Tobias stod i kø og så på de andre foran han som fikk store og tunge sverd. Fredrik sto rett foran han og det var cirka fem jegere foran han. Han kunne se teltet sitt tjue meter unna. Han var redd han aldri skulle få se rommet sitt igjen. Etter en stund var det Fredriks tur og smeden så på han i fire sekunder og sa. «Du trenger nok et litt tungt et du.» og ga han et sverd som var minst ti sentimenter tjukt. Når han så Tobias kom sa han. «Hei Tobias. Jeg hørte du tok en fullvoksen drage helt alene. Du skjønner, jeg lagde et krystallsverd for mye så du kan ta dette.» sa smeden smilende og rakte han et digert lysende svart sverd som var større en Tobias. Straks han tok imot det gikk det først fra svart til grått og så fra grått til blått og så ble det mye mindre og tynnere så det passet perfekt til han. Tobias gikk bort til Fredrik som var så opptatt med å beundre det nye sverdet sitt at han ikke ofret et blikk på noe annet. «Se på det!» nærmest ropte han. «Det er så stort!» sa han lykkelig. Plutselig fikk han øye på Tobias sitt sverd og måpte. «Hvor fikk du tak i det der?» sa han måpende. «Smeden lagde et for mye så jeg fikk det.» sa han stolt. «Det er så kult!» sa han begeistret. Men plutselig kom det en høy lyd og noen av de minste jentene skrek.

Det var den dragen han hadde hatt mareritt om! Akkurat den samme! Den var helt lik! Og det verste var ikke at den var større i virkeligheten (kanskje 20 meter totalt), men at ansiktet fortsatt var helt uklart. Tobias hadde kanskje vært den eneste som turte å sloss mot dragen i arenaen, men nå var det mot satt. Tobias satt sverdet sitt i slira og løp alt han kunne i motsatt retning. Han løp og løp i gjennom hele leiren. Det var jo dragen fra drømmen, men alt annet var virkelig. Han kjente han begynte å bli sliten, men han var nesten ute av leiren. Han kom ut av leiren og løp opp på et fjell. Han så at de andre drepte dragen! De hadde omringet den og ødelagt beina fullstendig! Men den falt bakover og ble borte! Det kom et lys fra der den hadde dødd som fløy mot fjelltoppen han satt på. Lyset gikk in i fjellet og det ble stille. «Vent nå litt.» tenkte han. «Det der må ha vært en illusjonsdrage. Så den ekte må være…» plutselig skiftet fjellet farge og form. Det ble grønt og fullt av digre skjell. Han hadde satt seg på dragen! Og det gikk mot byen hvor ingen jegere stod klare. Tobias måtte tenke fort, så han tok fram sverdet og stakk det så hard in mellom to skjell han kunne og holdt seg fast. Dragen skrek i sinne og viftet med vingene i håp om å slå Tobias av. Han ga opp, brettet ut vingene og begynte å fly oppover. Tobias strevde med å holde seg fast. Den fløy så høyt at alle de som sto og så på han så ut som bladlus. Tobias skjønte at det bare var en måte og redde leiren på. Han tok opp sverdet og prøvde og holde balansen, for han ville helst ikke falle ned. Han så mot en av dragens vinger. Han tok sverdet og hoppet. I det han svingte sverdet ble det større, tykkere og lyste ildrødt. Han slo av all sin kraft og hogg vingen helt av. Begge to falt nedover. Dragen var jo tyngre, og han så den falt til sin død og gikk i flere biter. Han viste han ville lide samme skjebne, men han fikk jo reddet leiren. Og sannsynligvis resten av verden også.

 

Slutt

-----

 

3. plass

I SISTE LITEN

Skrevet av av Lisa Elverhøi, 7b Hannestad

 

Jeg lå på senga mi. Jeg var ikke akkurat i topphumør, og var sliten etter en veldig lang dag. Huset mitt lå ganske langt ute på landet og det var ingen andre barn der, så jeg var bestandig alene. Det eneste spennende som fantes her var den gamle militærflyplassen. Jeg pleide ofte å gå dit, helt til den dagen hvor jeg fant ut hvor farlig det egentlig var.

Jeg gikk ned trappa for å spise frokost. Det luktet deilige rundstykker med eggerøre og bacon. Jeg satte meg ned ved frokostbordet og ventet på å høre den mest masete papegøyen i hele verden komme susende ned trappa som en virvelvind. Jeg måtte nemlig passe kusinen min Lara denne helgen. Hun er 8 år, og veldig plagsom. Jeg hørte noen rare dunk i trappa. Jeg tok vist feil, hun kom ikke løpende ned, men kom akende ned rekkverket. Jeg himlet med øynene og helte opp litt melk i glasset mitt. – Så hva skal dere finne på for noe spennende i dag da? spør pappa mens han så strengt på, for han viste at jeg ikke syntes særlig om dette. –Vet ikke, svarte jeg kort. –Dere kan jo gå opp på rommet ditt å leke litt med de gamle dukkene dine, sa mamma med en stemme som skulle være oppmuntrende.

– Jaaa, kan vi ikke det Fredrikke? Plis, plis, plis! ba Lara. Jeg sukket og tok et rundstykke med ost og agurk. Da alle var gode og mette, gikk jeg opp på det lille rommet mitt og skiftet. Jeg tok på meg den rutete genseren og de blå olabuksene. Så pusset jeg tennene og flettet det lange lyse håret mitt. Plutselig banket det på døra inn til rommet, og Lara kom stormende inn.

– Hvor er dukkeneeee? sa hun og gliste uten fortenner. – De ligger i esken på hylla… jeg sukket og pekte mot venstre. Hun satte esken på teppet og tok opp en av dukkene. –Eehh…den vakke så fin, Lara så skeptisk på den fillete dukken med brunt bustete hår. Hun helte ut resten av dukkene. Alle var møkkete og slitte. –Det her var kjedelig, klagde hun og så stykt på en dukke.

– Kanskje vi skal gå ut en tur i stede? foreslo jeg.

Hun nikket og gikk ut av rommet.

Jeg satte meg på dørtrappa, mens Lara jagde en gresshoppe. Sola skinte og det var deilig temperatur i lufta, men siden det var høst måtte jeg ha på meg jakke og lue. Mamma sa det skulle bli skikkelig storm i ettermiddag. Jeg trodde ikke helt på det, for det var mange ganger væremeldingene løy, så jeg håpet på det beste. Etter en stund kom Lara bort til meg og sa at hun hadde gitt opp gresshoppen. –Kan vi ikke gjøre noe gøy da, furtet hun. Da kom jeg på noe. –Liker du fly? spurte jeg. – Ja…, svarte hun forsiktig. – Da vet jeg hva vi gjør, sa jeg når jeg kom på den gamle militærflyplassen ikke så langt bort. – Kom, jeg begynte å gå ut mot veien med Lara i hælene. Det tok sirka femten minutter å gå dit, og det var nok til å gjøre hun utålmodig. Jeg prøvde bare å ignorere henne, men det var ikke så lett. Det luktet gjødsel og det begynte å bli gjørligere i luften. Den lille asfalterte veien strakte seg langt bortover og endte ved en åpen slette hvor man så en stor grønn-brun bygning.

– Nå er vi snart fremme, sa jeg oppmuntrende. Da kjente jeg noe lande på nesa mi. Det var en liten regndråpe som kom fra himmelen. Jeg kjente en til lande på den kalde, bare hånden min. Vi økte opp tempoet for å ikke bli så våte og løp de siste meterne bort til den gamle militærflyplassen. Lara gispet når vi kom under taket. Det var mange gamle fly der, kanskje fra 2. verdenskrig, eller til og med 1. Ikke vet jeg. Jeg følte meg litt stolt over å vite om dette stedet, selv om jeg ikke viste hvem andre som viste om det. Kanskje det var bare meg, eller kanskje hele Østfold, vet ikke. Utenfor var bygget mørkegrønt, rustent flere steder og bueformet. Veggene inni var grå og veldig gamle, og gulvet var laget av betong. Lara løp bort til et av de gamle flya. –Wow! Se på det her, gispet hun. –Kan jeg få sitte i det? Lara løftet foten og tok tak i en liten kant og var klar til å løfte seg opp i flyet. – Nei! stoppet jeg henne. Jeg var redd hele flyet skulle rase sammen. Det burde jeg ikke sagt, for Lara ble sur og himlet med øynene. Hun løp bort til et annet fly og satte seg bak det. Jeg lot henne bare være. Det var typisk henne å bli sur for ingenting, så hun kom nok snart over det. Jeg kjente plutselig det var mye kaldere i lufta enn det var når vi begynte å gå. Det var ikke noe varmekabler her inne, så jeg følte meg litt som en stiv istapp. Jeg gikk bort å studerte noen fly, selv om jeg har sett dem flere ganger. Jeg sto å så på alle spaker og dingsebomser. Tenk at det har sittet et menneske akkurat her. Han, eller hun er sikkert død nå, tenkte jeg.

Jeg hørte regndråpene tromme på det rustene og falleferdige taket, så værmeldingene hadde kanskje rett. Kanskje det ikke var så lurt å være her nå, tenkte jeg. Men den tanken forsvant fort som lynet. Jeg gikk videre til neste fly. Det var enda litt eldre. Jeg sto helt stille og var helt inne i min egen verden da jeg plutselig hørte Tor slå med hammeren. Nå hadde uværet kommet, og her var vi, i en stor militærflyplass langt ute i ingensteder. Jeg snudde meg rundt mot inngangen, og så et lys fylte himmelen i et halvt sekund. 1001,1002. Lengre rakk jeg ikke å telle før jeg hørte at det tordnet. Lynet var ganske så nærme. – Lara! ropte jeg, men jeg fikk ikke noe svar. Hun satt sikkert her et sted og var livredd. Da så jeg lynet igjen. 1001. Den hadde kommet enda nærmere. Det gikk kald nedover ryggen min, jeg begynte å bli ordentlig redd. – Lara! ropte jeg igjen enda litt høyere, men fortsatt ikke noe svar. Jeg burde ikke latt henne gå alene. Da hørte jeg det, et høyt smell som duret i hele bygningen. Lynet hadde truffet oss. Jeg så opp mot taket. Nå fikk jeg fullstendig panikk. En av takplatene hadde løsnet og falt rett ned mot meg. Jeg løp så fort jeg kunne for ikke å bli truffet, og jeg klarte det i aller siste liten. Da hørte jeg et lite, ynkelig skrik.

– Hjelp! det var Lara! Jeg hadde aldri blitt så glad av å høre henne skrike før. – Hvor er du! ropte jeg så høyt jeg kunne. Flere små plater og jernstenger har begynt å falle, og biter av taket hadde begynt å løsne. – Her borte! jeg fulgte etter lyden, men måtte løpe slalåm for ikke å få bitene som raste ned mot meg i hodet. Da så jeg en liten skikkelse som satt i et av flya som fortsatt var like hele. – Jeg sitter fast! stønnet hun. Det var foten hennes som hadde satt seg fast i et lite hull i flyet. Jeg prøvde å dra den opp. Den satt veldig godt fast, men jeg klarte det til slutt. Jeg løftet Lara ut av flyet så fort som mulig og satt henne på ryggen min. Jeg løp alt jeg kunne, men måtte bråstoppe noen ganger når det kom en stor jernstang rett foran nesa mi. Større biter begynte å løsne bak oss, og snart var hele rast sammen. Plutselig så jeg at en stor del fra taket hold på å falle rett foran inngangen. Jeg ble redd, veldig redd. En tåre rant ned fra øyet mitt og ned på haka. Det sekundet trodde jeg at det var kjørt. At vi kom til å bli innesperret her resten av livet, som det ikke var så veldig mye igjen av. At vi kom til å bli begravd under alle tykke jernplater, og alt var min feil. Det var like før jeg ikke orket mer. Jeg var våt, kald, sliten og redd. Men jeg måtte ikke gi meg før siste sekund. Jeg var rett ved inngangen, men det var den store jernbiten og. Nå var det like før. I siste liten kastet jeg meg ned på bakken og skled under biten av taket, med Lara på ryggen. Jeg var ute.

Jeg kan ikke tro det. Jeg kan ikke tro at jeg klarte å komme meg ut av militærflyplassen. Da jeg så bak meg, lå alt i stor skraphaug. Jeg gråt. Litt fordi jeg var veldig redd og hadde vondt, men mest fordi jeg var lettet og glad. Tenk at jeg hadde reddet kusinen min. Hva hvis hun hadde ropt senere en det hun gjorde. Da hadde ikke vi stått her nå. Jeg la meg ned på det klissvåte gresset, men det gjorde ikke noe at det var vått, fordi jeg var bløt fra før. Lukten av gjødsel hadde forsvunnet og det regnet ikke like mye lenger. Jeg husker ikke hel hva som skjedde etter det. Det siste jeg husker var at Lara la seg ned ved siden av meg før jeg sovnet.

Jeg våknet av lyden av stemmer. Der sto mamma, pappa, tante og onkel og snakken med en lege. Jeg lå på den ene sofaen i stua og Lara på den andre. Det luktet som hjemme og det var varmt og godt. Jeg hadde fått på meg tørre og rene klær, og hadde ikke like vondt alle steder. Noen hadde tydeligvis funnet oss ute ved raset. Utenfor vinduet sto en sykebil, tante og onkel sin bil og en annen fremmed bil. Mamma og pappa snudde seg mot meg da de hørte at jeg bevegde på meg der jeg lå. – Hvordan går det med deg jenta mi? spurte pappa og smilte til meg. – Det går bra, svarte jeg. –Du vet du reddet livet til kusinen din, mamma fikk tårer i øynene når hun sa det.

– Ja, jeg vet, sa jeg stolt.

– Og vi er veldig stolte av deg. Du er lissom vår egen lille helt, sa mamma og strøk meg på kinnet. Du er lissom vår egen lille helt. Den setningen stemte kanskje, for jeg følte meg litt som en helt.

 

 

Slutt

-----

Thomas Winther

Dag Evjenth

 

Litteraturuka Sarspborg Ledes av Torill Stokkan

Sarpsborg kommune

 

Ansvarlig for nettsidene

Torill Stokkan

Rådgiver, Enhet kultur

Sarspborg kommune

Copyright © Skrivekonkurransen