Vinnerhistoriene 2019

Skrivekonkurransen

Skrivekonkurransen


for 7. klassetrinn i Sarpsborg

Vi gratulerer!


Vi presenterer Vinnerhistoriene fra 2019

"Skummelt"

1. plass

  "Amuletten"

ANNA KAJSA JOHANNA BJØRNSTAD

7. KLASSE

HANNESTAD SKOLE


«Piiip!» Den høye lyden fra vekkeklokka mi pep høyt og tydelig. Jeg følte meg trøtt og ville helst ikke gå på skolen. Jeg gned meg i øynene og gjespet høyt. Helst ville jeg bare ligge stille i den gode, varme senga mi, men så kom en tanke over meg. Det var fredag, men ikke hvilken som helst fredag. Idag skulle jeg, Thea og Elinor overnatte. Det kom til å bli den beste overnattingen i verden!

 

Vi hadde planlagt det flere uker før og nå, endelig skulle vi virkelig gjøre det. Jeg gikk fort ut av senga og bort til det store klesskapet mitt. Jeg hadde fått det av mormor før hun døde. Den hadde to store dører med to speil helt øverst på dørene. Det var malt  lyserosa med detaljer av lyseblå fugler og rosa roser med grønne blader over hele skapet. Malingen var slitt og noen steder var den helt borte, men på en måte var det sånn jeg likte skapet. Det passet det på en måte. Jeg åpnet de to dørene og en lukt av støv, vaskemiddel og mormor suste ut i resten av rommet. Det var en varm og god lukt at småkaker og kakao. Hun var en sånn mormor du bare leste om i barnebøkene. Vær julaften strikket hun ullsokker til meg og ga meg masse julegaver. Småkakene hennes var de beste og kakaoen uslåelig. Om vinteren pleide hun å invitere småbarna i gata på småkaker og kakao hver lørdag.

 

For noen uker siden hadde jeg lånt bort favoritt genseren min til Thea, hun hadde lovet å gi den tilbake men har sikkert glømt det. Selv om jeg visste at den ikke var der lette jeg gjennom hele skapet i håp om å finne den. Jeg lette på den øverste hylla i skapet der genserne mine lå og det var da jeg fant det. Det var noe som skinte lengst inne i hjørnet på hylla. Får å se bedre gikk jeg og hentet en liten stol og mobilen min. Jeg stelte stolen foran skapet og gikk oppå den. Så tok jeg fram mobilen min å skrudde på flashlight. Da skinte det enda sterkere og jeg tok den av knaggen den hadde hengt på. Det var en gull-amulett og på midten av amuletten var det et slags mønster. Jeg klarer ikke å beskrive det, men likevel passet det til øredobbene mine så jeg tok det på. Så slang jeg ivrig på meg et par slitte olabukser og den rosa hettegenseren min og løp ned trappen. På vei ned trappen hørte jeg mamma romstere på kjøkkenet og en deilig lukt av pannekaker fikk meg til å løpe enda fortere nedover. Lillesøsteren min satt allerede ved matbordet og spiste. Hun gomlet i seg pannekaker med jordbærsyltetøy, bit etter bit. Det var motbydelig, jeg fikk lyst til å si det til henne men hun er jo tross alt bare 3 år. Jeg gikk til kjøkkenbordet, rullet pannekaken og tok den med meg. Jeg måtte gå mens jeg spiste ellers ville jeg komme for sent. Før jeg gikk ropte jeg til mamma fra utgangsdøra: «Hade mamma!» Det tok en liten stund før huns svarte men så ropte hun tilbake: « Hade, Maja ha det gøy og hils Elinor og Thea!» «Det skal jeg!» ropte jeg og stengte døra bak meg.

 

Jeg kom akkurat i tide. Den høylytte ringeklokken ringte når jeg hadde kommet et stykke over skolegården. Det var da jeg kjente det. Det var en følelse av at noen så på meg. Jeg så meg rolig rundt meg, men det var ingen der. Jeg fikk en følelse av at noe var galt, fryktelig galt...

 

Dagen hadde gått overraskende fort. Selv om vi hadde hatt den kjedeligste norsktimen i hele verden. Vi hadde bare sittet stille å hørt på vikaren vår lese et utdrag fra en bok. Vanligvis ville jeg likt det, men for det første var det Roger som var vikar og leste for oss og han stammer mye og er super treg til å lese. Og for det andre var det den boka skrevet for 7 åringer, og vi er 13 år...

 

Vi gikk sammen hjemover til Elinor. Thea, Elinor og jeg. Det hadde blitt litt varmere enn i morges men vinden var fortsatt kraftig og gjorde så det blonde og bølgede håret mitt blafret i vinden.

Vi hadde ikke gått langt før jeg kjente den samme følelsen jeg hadde hatt i morges. At noen så på meg. Nakkehårene mine reiste seg og jeg stivnet helt til is. «Det er nå det skjer» tenkte jeg. Det er i det øyeblikket du kjenner en kald hånd på skulderen din i skrekkfilm. Jeg stod stille å ventet på at det ville skje, men det skjedde aldri. Jeg snudde meg brått rundt. Det var ingen der, akkurat som på morgenen idag. Jeg prøvde å ikke tenke på det men det var vanskelig å overse når det hadde skjedd to ganger på bare noen timer...

Tankene mine ble avbrutt av Elinor. « Mamma har kjøpt inn godteri og brus, det kommer til å bli så koselig» fortalte Elinor gira da hun smalt igjen døra bak oss.

 

Klokken nærmet seg 21:00 og moren til Elinor hadde ordnet snacks og godteri til filmen og lagt klart masse puter og dyner i kjellerstua. Det var første gang Elinor var alene hjemme med vennene sine så hun ville at alt skulle være perfekt. Vi kunne ikke bli enige om hvilken film vi skulle se på, så vi bestemte oss for å trekke. Jeg krysset fingrene for Narnia og strakte hånda ned i lua etter de tre skrukkete lappene. Jeg kjente hvordan Thea og Elinor stod med store øyne av spenning og så på meg. Jeg grep tak i en av lappene og dro hånda sakte opp. Jeg kjente hvordan spenningen i rommet ble enda høyere og brettet sakte ut lappen. Og der var de. De blå slurvete bokstavene jeg hadde fryktet. Som vanlig fikk Thea vilja si. Det var ikke en overraskelse at hun ville se skrekkfilm. Og denne filmen hadde hun mast på moren sin om å få se helt siden den kom ut. Og nå hadde hun sjansen. Annabelle.

 

Vi hadde kommet til den værste delen av filmen. Selv hadde jeg ikke sett så mye på TV-en, jeg var for det meste bak puta mi. De skumle lydene fra TV-en ble avbrutt av lyder fra overetasjen. Ingen av oss sa noe men jeg er sikker på at vi tenkte det samme. Vi satt filmen på pause og vi så på hverandre. «Hørte dere det?» sa Thea og så forvirret på oss. «Det hørtes ut som det er noen der...» hvisket jeg laft. «Kanskje mamma og pappa...» Elinor kom ikke lenger. Hun ble avbrutt av enda en lyd ovenfra. En slags summing som raskt ble om til en melodi. Jeg hadde hørt den før men jeg visste ikke hvor. I begynnelsen trodde jeg at det bare var meg, men så reagerte de andre jentene også. Lyden ble høyere og en isende følelse kom krypende oppover ryggen min. Plutselig hørte jeg skritt. Ikke sånne tunge og slepende skritt men sånne lette og hoppende skritt. Skrittene bevegde seg nærmere og nærmere å så ble det stille. Det eneste jeg kunne høre var den dunkene lyden fra hjertet mitt som dunket hardt i brystet mitt. Men plutselig fortsatte skrittene men ikke bare de skrittene jeg hadde hørt tidligere. Det var flere, og alle bevegde seg mot trappen, mot oss... Med en stor klump i magen krabbet jeg til baggen min. Jeg dro hånden min rundt i baggen i håp om å finne mobilen min. Jeg rakk ikke lete lenger. Jeg følte en skjelvende finger pirke meg på skulderen. Det var Elinor, hun stod med vid åpnede øyne og dro sakte fram fingeren å pekte. Det var helt stille blant oss, og vi stirret på gulvet foran oss. Rett foran øynene våre lå den, den gamle fotballen til Elinor som bare for et øyeblikk siden hadde vært på den andre siden av rommet. Det var da jeg fikk en kald følelse. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor men jeg tror det kom fra amuletten. Det sved på brystet og jeg følte at hele jeg ble iskald at frykt. Da begynte jeg å dra i amuletten for å få det av. Men det ville ikke at. Og da kom den. En latter. En barnelatter som suste rundt i rommet. Da sved det enda sterkere en før og jeg klarte ikke å holde det inne. «Auuu!» gjespet jeg og holdt meg på brystet. « Hva er det Maja?» «Hva skjer?» spurte Thea og Elinor forvirret. «Det er amuletten..» sa jeg «vi må få det av.»

 

Jeg fortalte dem alt. Om når jeg fant amuletten, følelsen og om musikken. De så på hverandre med store øyne. Hadde ikke de opplevd noe av dette ville de sikkert si at det bare var en innbildning. Men nå visste ingen av oss hva vi skulle tro. Men en ting visste vi... at amuletten må av!

 

Vi halte og dro i det , men det ville ikke av. Tilslutt bestemte Elinor seg for å gå og hente en tang. Hun kom løpende tilbake og satte seg ned med meg og Thea. Hun satte tangen over smykket og begynte og klemme så hardt hun kunne. Da skjedde det igjen. Denne gangen hardere en tidligere, det kjentes ut som en stor isbit lå på brystet mitt bare 10 ganger kaldere. Det var tydeligvis ikke bare amuletten som ikke ville at amuletten skulle bort. Hva nå enn det var som var i huset var det ikke bra, og det hadde en slags forbindelse med amuletten men vi visste ikke hva enda.

 

Elinor grep tak i halskjedet med tangen. Hun klemte så hardt at du kunne se fingertuppene henne bli helt hvite. Da plutselig startet lyset i taket å blinke. Elinor klemte enda hardere og lyset blinket fortere og fortere. Tilslutt fikk Elinor kuttet av smykket og da sluknet lyset helt. Det gjorde alt det andre elektriske i huset også. Det ble bek mørkt. Vi famlet oss rundt i mørket for å finne noe å lyse med. Da fikk jeg et sterkt lys i ansiktet. Det svidde og jeg så bort. Det var Thea. Hun hadde funnet en liten lommelykt og lyste rundt i rommet. «Og nå?» sa hun å så på meg. «Nå må vi kvitte oss med det.» sa jeg bestemt og så på de andre.  

 

Vi prøvde å bli kvitt det på mange måter. Først prøvde vi å brenne det, så å grave det ned i hagen og etter mange andre forsøk til å med å kaste det i do nektet det å forsvinne. Men hver gang vi kvittet oss med det havnet det på et eller annet vis rundt halsen min igjen. Det var noe ondt ved det og det hadde ikke tenkt seg noe sted. Uansett hva vi gjorde endte det opp på samme sted. Rundt halsen min. Bare strammere og kaldere for hver gang. Det var håpløst og vi visste ikke hva mer vi kunne gjøre. Da sa Thea noe: « I filmer og sånn bruker ånder å ha en grunn til at de skremmer eller gjør det de gjør..» hvisket hun. Ingen av oss hadde sagt noe om ånder men vi var alle enige i at det ikke kunne være noen bedre forklaring. « Så nå må vi finne ut hva åndene vil?» spurte Elinor og så spørrende på Thea. Thea svarte ikke bare nikket. «Hva er det egentlig inni amuletten?» spurte Elinor og så i hånden min der amuletten lå, etter at vi hadde fått det av for trettende gang. «Jeg vet ikke» sa jeg. «Har du ikke prøvd å åpne det?» spurte Thea og så spørrende på meg. Jeg ristet på hodet. Vi sa ikke noe mer. Elinor fant fram en hammer mens Thea prøvde å få dirket den opp med fingrene og jeg lyste med lommelykta for henne. Vi hadde ikke merket noe på en stund, men jeg merket hvordan det knøt seg i magen min. Det var ikke lenger bare en knute, det var som om noen slo meg innenfra. Hele kroppen min begynte å skjelve, jeg snudde med bort mot TV-en. Den blinket, og det tok ikke lange tiden før taklyset også blinket. Det var da jeg så det. Det var flere skikkelser rundt omkring i rommet. Det var vanskelig å se dem men de var små og det var sju av dem. Jeg dultet til Thea og pekte på en av dem. Hun så bare forundra ut. «Hva er det du peker på?» spurte hun. «Barna» svarte jeg. «Hvilke barn?»

 

Skriket skar i ørene. Jeg snudde meg mot Elinor med hammeren og amulatten. Det var da jeg så det. Jeg kjente jeg ble kvalm, pizzaen og godteriet var så godt som oppe. Slagene i magen ble bare hardere og hardere. På bakken lå de. Strødd utover det prikkete teppet i kjellerstua. Sju små hvite, jeg kunne ikke tro det, det kunne jo ikke være? Å jo, det kunne ikke være noe annet. Tenner. Sju, små hvite tenner. Inni amuletten hadde de lugget. Men hvorfor? «Maja, Thea» startet Elinor. «Hva» svarte vi. «Det ligger noe mer her. Inni amuletten...» Jeg og Thea så på hverandre og løp dit Elinor stod og hun hadde helt riktig. Det lå noe mer der. En gammel, skrukkete lapp som hadde gulnet i kantene. Det stod noe på den også. Bokstavene var slurvete og vanskelige å lese, men tilslutt fant vi ut hva det stod. Rebekka, Finn, Sofie, Ada, Adam, Håkon, Trine. Hva skulle det bety? Vi så på hverandre forundret. «Og hva gjør vi nå?» spurte Thea. «Nå...» sa jeg. «Nå finner vi ut hvem de er.» sa jeg tilslutt.

 

Thea kom løpende med iPaden sin og satte seg ned på sofaen med oss. «Første navnet er...» startet hun og så på oss. «Rebekka» svarte jeg. «Søk på: Rebekka Liljedal» sa plutselig Elinor og så på oss. Vi hadde ikke noe etternavn så å bruke byen vi bor i er det nærmeste vi kommer. Thea trakk på søk tasten og så startet den å laste. Vi så spent på hverandre og snudde ansiktene tilbake mot skjermen. Den hadde lastet ferdig. Der var det. Jeg skjente hjertet mitt dunke hardere og hardere. På skjermen hadde det dukket opp en dødsannonse. Ikke en vanlig dødsannonse men en om et barn. «Lørdag den 2 november fant de kroppen død i skogen. Ingen visste hva eller hvordan det hadde skjedd.» leste jeg for meg selv. «Noe så forferdelig» sa Elinor.  

 

Når vi søkte opp de andre barna fant vi flere dødsannonser, for barn. Og det rareste var at akt hadde skjedd på kort tid. Alle hadde skjedd vinteren 2017 og alle på lørdager. Dette kunne ikke være bra. Det kunne vært en ulykke om det bare var en, men sju det er ikke tilfeldig. Vi  tok en rask oppsummering om hva vi visste. Og det var da jeg så det. Et slags Mønsteret! Men for å være sikker måtte jeg ringe mamma. «Hvorfor det hun kommer ikke å tro oss» sa Elinor. «Det er noe annet jeg skal spørre henne om» sa jeg og fant mobilen min. Skjermen lyste opp litt av rommet og jeg trakk på ring og satte mobilen mot øret. Først kom det bare en pipelyd men så hørte jeg endelig mammas varme stemme. «Hei vennen, hvorfor ringer du så sent på kvelden. Klokka er jo snart ti.» «Jeg har bare noen spørsmål. Om mormor.» sa jeg og kjente blikkene av de andre stirre forundret på meg.

 

Etter å ha snakket med mamma var det ingen tvil.  Alt det jeg hadde vært i tvil om tidligere var nå helt sikkert. Jeg hadde sakt hade til mamma å så på de andre. «Jeg tror jeg vet hva åndene er så sinte på» startet jeg. Thea og Elinor sperret opp øynene. «Hva da?»

sa Thea. «Mormor...» svarte jeg. For nå var jeg sikker, helt sikker.

 

Jeg fortalte om mormors småkaker og kakao lørdager om vinteren. At alle de små barna i nabolaget kom til henne. Mormor hadde alltid vært den perfekte og snille mormoren, men nå var alt snudd opp ned. Alt tydet på at hun ikke var den mormoren jeg kjente. Hun var en.... «Barnemorder!» sa Thea forundret. «Er du sikker?» fortsatte hun. «Ja» sa jeg og nikket intenst. «Alle barna som var meldt savnet var småbarn, de bodde i dette nabolaget og hun hadde navnene til barna inni en amulett som en gang tilhørte henne.Dette er ikke tilfeldig» svarte jeg. Jeg kunne ikke tro at det var mormor. Har hun bare vært fake hele tiden? Jeg hadde ikke nok tid til å snakke til meg selv nå fordi åndene er fortsatt sinte og ingen vet hvor lsngt de vill gå...

 

I det øyeblikket begynte det igjen å blinke intenst. Først i taket, så på TV-en og plutselig blinket alt. «Vi må ut!» hylte Elinor. Jeg grep amuletten og satte bena på sprang mot trappen. Elinor først så Thea og til slutt meg. Jeg hadde hjertet hoppende opp i halsen mens vi løp men vi hadde ikke tid til å stoppe. Jeg løp ut ytterdøra etter de andre og smalt igjen døra hardt etter meg. «Syklene!» ropte Thea og pekte mot sykkelstativet. «Hvor skal vi?» ropte jeg etter henne. «Jeg har en ide! Følg etter meg!» svarte hun og satte seg på det våte setet.

 

Klokken var nesten tolv på natten når vi kom fram. Det var bek mørkt og det gjorde det ikke noe bedre at vi skulle til kirken. Vi stod foran den store bygningen og Thea begynte å løpe inn gjennom den store grinden. Vi hang på med nesten ikke noe luft til vi kom fram til kirke dammen. Da grep Thea tak i amuletten og kastet det ut i dammen. Det kom aldri tilbake rundt halsen min og vi så det faktisk aldri igjen. Ikke åndene heller.

Det ligger der fortsatt og kanskje en dag tar noen det med seg...   

 

Slutt

-----

2. plass

«Innbruddstyvene»

Anna Paul

7. klasse

Kurland skole


Hanna kom sent hjem fra skolen. Det var i slutten av oktober, så det var allerede begynt å bli mørkt ute. Den voldsomme vinden og det kraftige regnet hadde nesten gjort det litt skummelt. Moren til Hanna var sykepleier og i dag hadde hun kveldsvakt, så hun skulle ikke komme hjem før Hanna hadde lagt seg.

Nøkkelen lå som alltid i nøkkelsafen. Det var så ofte Hanna glemte å ta med nøkkel, at de hadde måttet finne en løsning på det, og nøkkelsafe fungerte perfekt.

 Da hun låste opp ytterdøren, fikk hun med en gang en vemmelig følelse av at det hadde vært noen andre i huset. Eller enda verre, at det var noen fremmede her nå. Hun ropte “Hallo, jeg er hjemme.”  Som om hun visste at det var noen der. Hun vrengte av seg klærne midt i gangen og sparket av seg skoene der hun sto. To meter lengre inn i gangen slang hun fra seg sekken. Hun visste at mamma hatet det, men hun klarte ikke å la vær, det var som om hun gikk på autopilot hver gang hun kom hjem

Vanligvis hadde hun slengt seg ned på sofaen med mobilen og tittet på den til hun måtte gå for å legge seg. I dag var hun hjemme alene, så hun hadde nok blitt på sofaen til hun hørte bilen til mamma i oppkjørselen. Da ville hun løpt rett i seng uten å pusse tennene og latet som hun sov.

 Men i dag var det noe som ikke føltes rett. Hun måtte finne ut om det var noen andre i huset før hun kunne slappe av. Skulle hun tørre å gå en runde i huset for å sjekke? Hun skulle i hvert fall ta 1.etasje først. Kjelleren var skummel nok fra før av. Hun gikk en runde i 1.etasje. Det gikk greit. Stua og kjøkkenet var i ett. Badet var jo på veien til romme hennes, som var i enden av huset.

 Skulle hun våge å gå ned i kjelleren? Hun hatet den kjelleren. Hun så ned den trange kjellertrappen. “Hallo, er det noen der?” sa Hanna. Selvfølgelig var det ingen som svarte. Hun kvinnet seg opp og gikk med bestemte skritt ned trappa. Hun gikk for det verste først, den mørke boden innerst i kjelleren.

 Boddøren sto på gløtt, og hun kunne se at taklampen stod og blinket som om var på vei til å gå. Hun stakk hodet in, men så ingen. Var dette godt nok? Nei! Hun bestemte seg for å gå helt inn. Akkurat da hun tittet i den innerste kroken så smalt inngangsdøra hardt igjen så det ristet i hele huset. Hun gispet, og ble stiv av skrekk. Hun satt seg ned på huk bak hjørnet av benken som stod der. Hva skulle hun gjøre? Å sitte her var jo helt forferdelig, men hva kunne hun vente seg der oppe? Hun var ikke i tvil om at det var noen der. Hun hørte skritt og noen som snakket. Kunne det være de som hadde rømt fra fengselet som hun leste om i avisa i dag tidlig?

 Stemmene var i hvert fall ukjente, hun skjønte ikke hva de sa. Kunne det være et annet språk? Hun hørte de gå rundt i huset som de lettet etter noen akkurat som hun gjorde. Hun tenkte at hun måtte komme seg ut av huset, men nå var de kommet ned i kjelleren. Hun krabbet lydløst bort til hjørnet og gjemte seg bak alle vinterklærne som enda ikke var tatt fram. Det gikk i boddøren. Heldigvis var de ikke like nøye som Hanna. Døren lukket seg, og de gikk opp igjen. Hun var sikker på at stemmene var oppe i første etasje nå. Hun listet seg mot vinduet som var i den andre enden av kjelleren. Når hun tok i vinduet skjønte hun at det ville bråke for mye, så hun rev det opp og kastet seg ut.

 Det var vått og kald, og det iset oppigjennom de bare føttene. Hanna løper gjennom den mørke skogen, og bort til naboen. Det var ingen hjemme, men hun hadde allerede en plan B. Mormoren hennes bodde 100 meter borte i gata, så hun løp bort dit.

 Når hun kom fram til mormoren var døra låst. “Typisk” tenkte Hanna for seg selv. Mormoren er av den nervøse typen, så hun visste akkurat hva som nå kom til å skje. Det kom til og ta 40 sekunder, så kom mormoren til å se ut av vinduet å smile når hun fikk se at det var Hanna, så kom det til og gå 25 sekunder til for å gå rundt å åpne døra. “Hei Hanna, sa mormor og smilte.”

 Når Hanna kom inn, var peisen fyrt opp så det var varmt og deilig. Hun satt seg ned i den store, rosa stolen i stua og tok et teppe over seg. Hun fortalte alt som hadde skjedd.  “- Men Hanna, sa mormor. Siden mamma jobber sen vakt så var jeg hjemme hos deg for å sette mat i kjøleskapet. Og siden det var så guffent ute tenkte jeg at det var litt hyggeligere at radioen stod på når du kom hjem. Så det var kanskje bare radioen hun hadde hør. Men hva med døren som smalt igjen? Hadde hun bare glemt å lokke den igjen også var det bare den forferdelige vinden som smalt den igjen. Men hvem eller hva var det hun hadde sett i boden da hun gjemte seg der? Nei, hun hadde sikkert bare innbilt seg det. Mormor kom med en kopp kakao. Det var godt å sitte i sofaen sammen med mormor å se på TV. På nyhetene fortalte de om fangene som hadde rømt fra fengselet. De hadde brutt seg inn i et hus. Det viste seg at de ble redde for radioen som sto på.



Slutt

-----


3. plass

"Maggot"

Elise G. Pedersen

7. klassee

Hannestad skole



 

Jeg kjenner en ekkel følelse på foten. En slags kribling. Jeg setter meg opp i senga. Det er midt på natta og jeg kjenner at jeg er trøtt. Jeg løfter stille av dyna for å ikke vekke lillebroren min. På foten min kravler det insekter og ikke som i en maur eller en flue! På foten min kravler det flere edderkopper, fluelarver, mygg, møll og masse rare kryp! Jeg rister panisk på foten og klarer å få insektene vekk fra foten min. Jeg går ut av senga og klatrer opp i andre etasje av køyesenga der lillebroren min Even ligger å sover. – Even? Våkn opp, fort! Hvisker jeg forsiktig, men skremt til Even. Han stønner og setter seg opp. – Hva er det, Thelma? spør han irritert. – Det er masse insekter her, svarte jeg.

 

– Det var skikkelig ekkelt, sa jeg til bestevennen min, Mina. – Er det her sant eller bare tuller du med meg, spør Mina mistenkelig. – Selvfølgelig er det sant, det var skikkelig ekkelt, svarer jeg. – Ok, jeg vet jo at du aldri lyver uansett da, sier Mina og ler. Vi kommer på skolen og alt er helt normalt, helt til... - ÆÆÆÆÆÆÆÆ! Nå skriker nesten hele klassen. Noen steller seg på pultene og vifter med armene. Hundrevis, eller kanskje tusenvis av insekter kryper, kravler og flyr inn i klasserommet gjennom sprekker i veggen, under døra og vinduene. Vi løper mot døra og alle kommer seg ut. Vi smeller igjen døra, men plutselig kommer det masse fluer og møll flyvende mot oss. Alle blir paniske. Flere klasser kommer ut nå. Alle er like forskrekka. Larver kravler opp på beina mine. Jeg får samme følelse som i natt. Kjapt børster jeg larvene av meg og hopper i frustrasjon. - Hør etter alle sammen, roper rektor, litt nervøst i megafonen. - Vennligst gå hjem, foreldrene deres vil få beskjed om hva som skal skje fremover, men nå må alle hjem. Jeg og Mina løper for å finne Even. Han står sammen med sjetteklassingene. Alle tre går hjem sammen. - Hvor kommer de fra? Hvorfor kommer alle insektene samtidig?, spør Mina nysgjerrig. - Jeg aner ikke, men noe er veldig mistenkelig, svarer jeg. - Vi må finne ut hva det er, sier Even ivrig. - Seriøst, jeg tror ikke det er så lurt, svarer jeg bestemt. - Men..., sier jeg. - Men hva, spør Mina fort. - Noen må jo finne ut hva som skjer, sier jeg.

 

Jeg, Even og mamma sitter og spiser tomatsuppe. Mina spiser hos seg selv. Alle har vel et interessant tema å snakke om rundt middagsbordet nå. Og det kan hende du tenkte hvor er pappaen min. Det lurer jeg også på. Ingen vet hvor han er. Da jeg var ni, altså for fire år siden ble han sporløst forsvunnet. Om han stakk av, døde eller ble kidnappet vet ingen. Tror jeg. Jeg og Even blir fort ferdig med suppa og går inn på rommet, det samme rommet som i natt hadde vært fullt av insekter. - Vi må ha en plan, sier jeg. - Jeg ringer Mina med en gang. Få minutter senere er Mina allerede her. - Hva skal vi gjøre?, spør Mina. - Det blir litt vanskelig å lage en plan når vi ikke aner hva vi skal gjøre og hvordan. Det banker på soveroms døra og mamma stikker hodet inn. - Jeg skulle bare si at skolen er stengt i morgen. Hun går igjen. - Ok, det betyr at vi har hele dagen på oss i morgen, sier jeg. - Vi trenger vel ikke å stå opp tidlig, spør Mina redd. - Neida, svarer jeg og ler litt.

 

Klokken er ca. ni om morgenen og jeg våkner av at sola skinner. Jeg prøver å vekke Even, men det er ikke så lett. Han sover som en stein. - Even!, sier jeg høyt. - Hæ, hø, hva?, sier han. - Klokka er ni, sier jeg. - Kan jeg ikke sove litt til? spør han stille. - Vanligvis hadde det vært skole nå så opp med deg, sier jeg bestemt. Trøtte går vi inn på kjøkkenet og spiser frokost. Jeg sender en melding til Mina og spør om hun er våken, men jeg får ikke svar med en gang. Mamma har allerede dratt på jobb, så vi er alene hjemme. Mina kommer ikke før rundt klokken tolv. Vi går ut døra og da får jeg øye på noe. Masse insekter som går på en helt rett linje etter hverandre. De går inn i skogen. - Vi må følge etter dem, sier Even. Vi går etter insektene. Når vi har gått i noe som føles som timer får vi øye på en bygning. En gigantisk lagerbygning midt i skogen. - Skal vi gå nærmere å se, spør jeg nysgjerrig. - Vi må jo nesten gjøre det da, sier Mina.

 

Vi nærmer oss bygget. Jeg ser at det er gjerder her, men det er mange åpninger i dem. Det ser ut som noe skal skje der fordi mange folk dukker opp. De har på seg helt hvite drakter som dekker nesten hele kroppen deres. Vi la oss bak en stor stein og stakk hodet opp. De går bestemt en og en inn i bygget. - Hva er greia med de hvite draktene, er det ny mote eller?, spør Even. jeg og Mina ler, men vi skjønner at vi må være alvorlige. - Skal vi prøve å komme oss inn?, spør jeg nølende. - Det ser ut som de skal ha et møte, sier Even. Vi går litt nærmere. - Æsj, roper jeg og snur meg vekk. - Hva skjer Thelma?, spør både Even og Mina redd. - Se på de, de har helt hvite øyne! Det er så ekkelt!, sier jeg skjelvende. - Hvor mye er klokka?, spør Mina. - Klokka? Den er sju...sju...klokka er allerede sju, svarer jeg overrasket. - Thelma, burde vi ikke dra hjem?, spør Even. - Vi burde dra hjem, men vi har gått så langt og nå har vi funnet dette! Vi kan nesten ikke dra nå. Vi må finne ut av det her, sier jeg.

 

Ingen må oppdage oss. Jeg kjenner at jeg er veldig redd og jeg ser at de andre også er det. - Hvordan skal vi komme oss inn?, hvisker Mina. - Det er jo ingen vinduer eller bakdører her, hvisker jeg fortvilet. Vi ser hvordan de andre kommer seg inn. Alle har på seg hvite drakter, hvite øyne og de er i alle størrelser. Det er i det minste mennesker. Det står en vakt der og passer på. - Kanskje de har et hemmelig passord eller noe sånt, hvisker Even. Vi kryper oss enda nærmere. Nå får jeg øye på noe. Vakten vokser av personenes øyenbryn og river ut øyenvippene deres. Jeg får vondt av å se det, men lukker øynene. Vi kryper litt til. Nå sitter vi bak en container. - Vent litt, hvisker jeg tankefullt. - Vi fulgte jo etter insekter hit og det virker som insektene kommer seg inn, så vi må bare finne ut hvordan de gjør det, hvisker jeg. Vi kryper oss sakte, men stille bortover. De folka ser ikke ut som de hadde blitt veldig glad hvis de fant ut at vi er på besøk. Insektene fortsetter bortover og vi følger etter. - Stopp, hvisker Even raskt. - Vi må holde oss inntil veggen, hvisker han. -Eh, hvorfor det, hvisker Mina spørrende. - Tenk om de har kameraer her, hvisker han lurt. - Smart tenkt, du har virkelig sett for mange spionfilmer, hvisker jeg og ler lavt.

 

Det viser seg at insektene har et hull i veggen som de kryper inn gjennom. - Det er rett over bakken, så vi kan nok klare å grave oss inn, hvisker jeg. Vi begynner å grave og jeg ser at det begynner å mørkne. Jeg kjenner at det gjør vondt i fingrene. Heldighvis var hullet litt stort fra før. – Skal vi prøve å komme oss inn nå?, hvisker Mina. Jeg nikker sakte. Mina går først. Så Even og til slutt meg. Ingen har oppdaget oss. – Det er noen kasser der, hvisker Even og peker fram over. Jeg kryper stille mot kassene. De andre følger etter. Vi sitter bak kassene og ser. Jeg ser et stort og hvitt rom. Folka med de hvite draktene masjerer plutselig inn. De stiller seg opp på fine rekker. Det blir helt stille. Jeg hører at noen går inn. Sakte. For hvert steg personen tar kjenner jeg at jeg blir kaldere og kaldere.

 

-Velkommen mine venner til årsmøte i maggots!, sier en mannstemme som tydelighvis er lederen. Maggots tenker jeg. Det er vel sånne hvite larver.  – I år skal vi skape terror, frykt og vi skal utslette alle som motsier oss med hjelp av insekter, fortsetter han. Jeg, Mina og Even ser på hverandre med skrekkslagne blikk. Har de virkelig sendt insekter på oss? Personene...eller magottene står helt stille og stirrer på lederen. Plutselig begynner Mina å klø seg veldig. – Hva skjer?, mimer jeg så ingen skal høre meg. Å nei tenker jeg. Jeg får lyst til å skrike. Svære kakkerlakker kravler oppover Mina’s hals. Jeg prøver å børste dem vekk. Au! Jeg ble bitt. Mina bli panisk og vifter med armene. Jeg prøver å roe henne ned, men det er ikke lett når hun har kakkerlakker i ansiktet. Kakkerlakkene begynner å klatre på Even også. Det kommer bare flere og flere insekter som om de vet at vi ikke burde være her. – Dunk! Der datt en kasse ned på gulvet. Jeg lukker øynene og håper alt er et mareritt, men neida jeg er desverre lys våken.

 

-Hva var det, hører jeg lederen rope. – Det er noen her, roper noen. Vi tenker det samme. Vi løper! Jeg løper i full hastighet nå. Jeg hører en slags alarmlyd. Jeg hører at maggotene løper bak oss. Hva gjør de hvis de får tak i meg? Dreper de meg? Lar de meg gå? Nei!, roper Even. -Det er gjerde her, roper han fortvilet. Det var gjerder der istad og, men nå er det ingen åpninger. Det kommer maggoter fra alle kanter. Vi stopper. Jeg lener ryggen inntil gjerdet. Jeg er forsatt anpusten. Maggotene står rundt oss.

 

Lederen kommer fram. Det er noe kjent med han. – Hva gjør dere her? Hva har dere hørt?, spør han aggresivt. – Har dere sendt insekter på skolebarn?, spør Mina irritert. Hun virker plutselig ikke så redd lenger. Maggotene ser på oss. – Ja vi har det og vi angrer ikke, men jeg trodde ikke at noen skulle være dumme nok til å prøve å finne oss, svarer han. Jeg ble overrasket over at han svarte. Det er noe kjent med stemmen hans! – Skal dere drepe oss, spør Even skjelvende. – Neida, ikke vi. Men kanskje insektene, sa han dystert. Nå vet jeg hvem han er. Hvorfor jeg kjenner han. Det er... det er faktisk......

 

-Pappa!

Slutt

-----

ORD-dagene

Thomas Winther

Dag Evjenth


Litteraturuka Sarspborg Ledes av Torill Stokkan

Sarpsborg kommune


Ansvarlig for nettsidene

Torill Stokkan

Rådgiver, Enhet kultur

Sarspborg kommune