Skrivekonkurransen

Skrivekonkurransen

for 7. klassetrinn i Sarpsborg

Vi gratulerer og presenterer

Vinnerhistoriene fra 2021

"Den eventyrlige reisen"

1. Vilja Håkonsen

2. Gloria munyankindi

3. lena alexandra wang

&

prisen for den beste tittelen gikk til

Mona Ahmed 7b Borgen skole

"En snegels tur til postkassen"

1. plass

  "REISEN TIL ETOL-LAND"

VILJA HÅKONSEN

7B 

HAFSLUND BARNESKOLE

(historien er gjengitt slik den er levert)

Det var en gang en jente som het Etolia. Hun var 11 å fylte 12 år den 1. januar. Folk har alltid snakket om at det har vært litt spesielt å bli født på den første dagen i et nytt år. Moren og faren fikk mye oppmerksomhet da Etolia ble født for det var nemlig veldig, veldig, veldig sjeldent at noen ble født på akkurat den datoen der de bodde.

Etolia var en skoleflink jente med venner og være med. Hun elsket fargene grønn og brun så det var som oftest de fargene hun likte best å ha på klærne sine. Det var også litt spesielt sa alltid vennene hennes. Etolia hadde kort oransje hår, fregner i ansiktet og hun hadde faktisk gul øyen farge. Hun var en snill jente og hun hadde alltid noen morsomme vitser på lur som hun fikk de fleste til å le av. Etolia elsket å lese bøker, tegne og å være aktiv ute. Derfor pleide hun hver onsdag å dra til biblioteket som lå ti minutter nede i sentrum.

Etolia og familien bor i en by som er ganske så liten og koselig. Den heter Frinsbyen og er oppkalt etter en ung gutt som het Frins. Han var ganske så lik som Etolia egentlig. Han elsket å lese, være aktiv og å tegne var han ganske flink til. Folk syntes også han var litt spesiell, men hvorfor det var det ingen som klarte helt å forklare. Plutselig natt til den 24. desember for lenge, lenge siden hørt folk ett veldig høyt skrik.  Det var ingen som viste helt hva som skjedde. Alle lys i blokker og hus slo seg på for folk våknet jo og var så nysgjerrige. Folk gikk ut for å sjekke. Det var iskaldt, men folk tok på seg ute jakkene sine å gikk ut for å snakket med hverandre. BANG!! Hørte folk et stort smell og alle lysa slo seg av. Barn og voksene løp så fort de kunne inn og var livredde. De ringte rundt til politiet etter noen minutter. Det eneste politiet fikk gjort var å få til bake strømmen. Dagen etter var juleaften alle var spente fordi det var jo endelig blitt Jul og folk viste jo ikke hva som skjedde. Moren til Frins skulle til å vekke han, men fant han ingen steder. Hun trodde først det var en jule-spøk, men det var det ikke. Det gikk 1 time før moren faktisk ble bekymret og begynte å tenke på det som skjedde i natt. Hun ringte politiet og alle i byen begynte å lete. Ingen fant ham. De lette gjennom hele byen, men fant han aldri. Etter det så har ikke folk snakket om det.

Etolia                                                                        

Hvordan hun har det.

Det var den 1. desember i frinsbyen var det ganske rolig og stille som vanlig, men ikke overalt. Etolia hadde det egentlig aldri noe bra hjemme. Hver morgen kom faren inn på det lille rommet hennes for å vekke henne. Veggene var gråe og det var bare ett bitte lite vindu midt på den ene veggen. Det var ikke noe lampe der inne, bare en liten seng og et lite klesskap. Faren pleier å dytte eller slå hun for at hun skulle våkne. Etolia syntes det er veldig ubehagelig og tenker hele tiden på å rømme. Foreldrene hennes krever alltid at hun skal ta all oppvasken på morgningene, rydde og å vaske hver dag. Hvis hun gjør en minste feil så skriker forelderen hennes og hun for kanskje ikke mat på 1-3 dager.

 

I dag så slo faren ekstra hardt for å få opp Etolia. «Auuu», sier hun. Etolia tenker seg raskt om at det ikke var noe lurt å si. Faren berte hun opp, og hev hun rett ned på gulvet! Etolia holdte på og klage igjen, men det viste hun at ikke var lurt. Hun reiste seg rolig opp. «Unnskyld pappa», kommer det ut far Etolia. Faren går trappenes ut av det lille rommet å smeller igjen døra. Hun sjapper seg med å ordne seg. I dag tok hun på en lysegrønn hettegenser og noen brune bokser med blomster på. Blomstene på buksa er gule og røde. Etolia går på det trange kjøkkenet der foreldrene sitter og spiser deilig frokost, mens hun må spise tørre brød skiver.

 

Etter hun hadde spist den kjedelige og tørre frokosten sin tok hun å vasket badet og tok all oppvasken. Etolia har alltid litt dårlig tid på morgningene når hun må gjøre alt det der. Hun pleier å møte Tvil og Eveli som er to av bestevennene hennes nede ved en liten gul kiosk som er 10 meter uten for blokka til Etolia. Vennene hennes bor i blokka tvers over hennes blokk. Jentene pleier og møtes der nede 08:45 fordi skolen starter 09:00 hver dag. Etolia gikk ned til kiosken, men jentene hadde ikke kommet. Det var egentlig alltid hun som kom sent, men i dag så var ingen av jentene der. Etolia tenkte at de også kanskje hadde forsovet seg. Hun ventet i 10 minutter, da hadde klokka blitt 08:55. Etolia ville ikke være en dårlig venn som ikke venta, men hun vet at hun kommer til å få kjeft hvis hun ikke kommer i tide. Så hun tenkte at hun bare måtte dra. Etolia måtte løpe fordi det tok ca. 10 minutter å gå til skolen. Når hun kom fram så hun at alle jenten sto rundt Tvil og Eveli. Etolia løp bort for å sjekke hva som skjedde. «Hvorfor kom dere aldri», spurte Eltiona? «Oja», sa Tvil mens hun så på Eveli og lo. «Ehhm, vi glemte det», sa Eveli. Etolia viste at jentene ikke snakka sant for sånn her hadde de holdt på mange ganger før. «Oja, kjønner det», sa hun med trist stemme.

Reisen!

Etolia hadde vært lei seg i hele dag. Jentene hadde bare ignorert henne og hun hadde veldig vondt etter i dag morges. Etolia tenkte at hun burde gjøre noe som gjorde hun glad. Etter skolen gikk hun til det store biblioteket som lå nede i sentrum. Hun lånte to bøker og i dag så fikk man gratis boller siden sjefen over biblioteket hadde bursdag. Hun fylte 67 år og var ganske så godt skjent med Etolia. Etolia dro hjem, tok med seg en annen sekk enn den hun brukte på skolen. «Mamma kan jeg dra til frinsskogen?», spurte Etolia pent. « Har du vasket badet?!», sa moren strengt. «Ja det gjorde jeg før jeg dro på skolen». Moren sa ok til slutt og Etolia sa takk og satt seg på den grønne sykkelen sin. Etolia hadde sniket med seg litt lommepenger og litt mat. Når hun var framme parkerte hun sykkelen sin inntil et lite tre. Etolia gikk litt inn i den mørke skogen og satte seg ned inntil et stort tre. Hun tok fram den ene bok hun lånte å begynte å lese. Etter 5 minutter begynte hun å tenke på alt hun går gjennom. Etolia begynte å gråte, men så bestemte hun seg får og finne ett tre å klatre i. Hun gikk lengre og lengre inn i den mørke store skogen. Hun fant ett passe fint tre å klatre i. Etolia begynte å klatre oppover. Plutselig hørte hun en lyd. Hun følte at noe så på hun. Etolia prøvde å ikke bry seg, men så plutselig hørte hun en lys stemme som sa hei. «Hallo?», sa Etolia. «Er det noen her?». Etolia begynte å klatre nedover. Hun begynte å se en liten gutt som klatret i det andre treet. Han var gjennomsiktig og veldig flink til å klatre. «Hvem er du?», sa Etolia. «Jeg er Frins, har du ikke hørt om meg?». Etolia begynte å tenke på alle historiene hun hadde hørt om navnet Frins. Hun tenkte en stund å så. «Jeg vet, er du han som bare plutselig ble borte?». Frins hoppet ned fra treet og begynte å si noe. Etolia hørte ikke hva han sa for han hadde så lav å lys stemme. Frins begynte å gå mens han sa det, så Etolia begynte å følge etter. «Følg etter meg», sa han høyere og høyere. Etolia hørte hva han sa nå. Hun var redd så hun prøvde å stoppe opp, men hun ble bare dratt med. «Hva vil du?» sa Etolia med redd stemme. Frins stoppa ikke opp han bare fortsatte og fortsatte.

«Dette er reisen til Etol-land», sa Frins. «Etol-land?», visket Etolia til seg selv. Hun syntes det lignet sånn på navnet hennes. Frins dro Etolia lengre og lengre inn i den mørke, skumle skogen. De gikk gikk forbi de største trærne Etolia noen gang hadde sett. Etter at de hadde gått i noen minutter så de en stor, grå stein med friskt og lyst gress under.

Frins gidde steinen ett rart blikk. Den store, tunge steinen løftet seg opp. Det kom et sterkt lys  rett inn i øynene på Etolia. «Hva skjer nå?», tenkte Etolia. Lyset gikk vekk etter vert og da aå man en lang glass trapp som gikk langt ned under steinen. «Kom», sa Frins med bestemt stemme. Frins begynte å gå sakte ned trappa. Etolia fulgte etter, men med en gang hun tråkket ned på det første trappetrinnet så føltes det ut som det var der hun hørte hjemme.  Det føltes bra, syntes Etolia. De fortsatte å gå ned den gjennomsiktige glass trappa. Etolia titta ned. Gjennom trappa så hun bare små fargerike prikker med en grønn bakgrunn. Når de hadde gått en stund møtte de på en rar skapning. «Dette er en atol», sa Frins. «Den skal fly deg ned til den magiske etol-land». Atol skapningen hadde blå pels med svarte prikker. Den hadde gule store vinger. Mens de flydde ned på atolen fortalte Frins mye mer om seg selv. Etolia fant ut at de hadde mye tilfelles. Men hun turte ikke og spørre om hvorfor det het Etol-land. De var endelig nede av trappa. «Wow», sa Etolia. Nede i Etol-land var det mange hus som ahdde forskjellige farger. Sola skinte og gresset var kjempe grønt og friskt. Det var mange atoler der og mange fargerike og glade mennesker. I Frinsbyn så var det kjempe grått å kjedelig, men her så var det helt fantastisk. Det var ett stort og skinnenes bakeri, gigantisk badeland inne og  utendørs og alt man bare kunne drømme om. Etolia følte seg endelig glad. «Så hva syntes du?», sa Frins med en stolt stemme. «Ehmm, det, det er helt fantastisk», sa Etolia. «Ikke sant». «Frins?», sa Etolia lavt. «Hvorfor heter dette landet Etol-land?» Frins ble helt stille. «Etter jeg forsvant den dagen så var det fordi jeg ikke hadde det noe bra hjemme akkurat sånn som deg. Så jeg snek meg ut på natta for å skremme alle også løp jeg så langt vekk jeg kunne. Og da kom jeg hit.» Det ble helt stille. «Men hvorfor tok du med akkurat meg hit?», sa Etolia. «Vi er bursdags tvillinger. Det er bare vi to som har blitt født 1. januar. Etol er etternavnet mitt det er derfor jeg har kalt landet for Etol», sier Frins med en spent stemme. Det blir stille. «Men jeg tror jeg må gå nå. Jeg sa til mamma og pappa at jeg ikke skulle være lenge borte», sa Etolia. «Vent!», sier Frins sjapt. «Det er en grunn til at du kom hit... du får to valg nummer 1 bli her og være glad med alle oss andre eller nummer 2 aldri komme tilbake og være hjemme med de grusomme foreldrene dine». Etolia ser lettet ut. «Selvfølgelig vil jeg bli her!», skriker hun og begynner å løpe rundt på det friske grønne gresset. Frins begynner å smile. Han løper med henne og begge er kjempe glade.

 Noen minutter senere har de allerede funnet ett fint lite grønt hus til Etolia. Inni huset til Etolia har hun det fineste, lyse brune kjøkkenet med masse god mat, ett stort fint sove rom med to store vinduer, en stor seng og et klesskap med mange nye klær. Badet trenger hun ikke å vaske en gang fordi det blir aldri skitten sier Frins. Etolia har det så bra nå. Snippsnapp

Slutt

-----

2. plass

«VIRKELIGHETEN»

GLORIA MUNYANKINDI

7B

BORGEN SKOLE

(historien er gjengitt slik den er levert)

Døden!

 

(Reiser et par dager tilbake i tid)

 

Hei, jeg heter Carmen, er 13 år og lever et ganske «vanlig» liv.

Har langt og bølgete brunt hår og er 164. Mamma og pappa er nylig skilt og krangler mye.

Mens de er på jobben, sliter jeg med å få meg venner.

Ingen fra barneskolen går her, på Hvetebakken Ungdomskole.

Jeg er helt alene...

 

Ok, men nå som jeg skal fortelle om min historie, helt fra scratch,

Men ikke helt tilbake som om jeg kom til verden eller no’ men, fra det øyeblikket da livet mitt ble *****.

 

Det var en fredagskveld, jeg var ferdig med skolen, og gikk på rommet. Og som vanlig så er det første jeg hører krangling, og innimellom noen som kaster en vase, men det skjer ganske sjeldent. Kanskje 3-4 ganger i uka?

Men uansett. Jeg kjente at jeg ikke orket dette mer, jeg ville ut.

Katten min, Frank, gikk inn på rommet, jeg tok ham på hodet og så:

-Frank, det er bare du som forstår meg, jeg er helt alene om dette. Kunne ønske jeg levde i et paradis.

 

 Jeg gikk på badet med Frank og vi teleportere. Til et paradis. En verden der dyr kan snakke, et sted der alt kan skje. En verden like vakker som roser. En verden der jeg vil bli...

 

Det er litt mørkt, er som å være inne i et spill liksom, i et rom av glass kan jeg se, meg, mamma og pappa smilene. Vi baker boller sammen. Det var da de var sammen. Og et annet rom med minner, ser jeg meg og venninna mi, Alexandra ake sammen. Det var for et halvt år siden... men hun møtte kjempe en hard kamp, en kamp som sto om livet. Men hun tapte... hun tapte mot kreften. Hun hadde brune, pene bølgete krøller og et stort fint smil. Jeg har egentlig vært veldig stille etter dette, og det har vært veldig vanskelig.

Jeg orket ikke mer, jeg satt meg ned å gråt.

Jeg tenkte så mye, og følte skyldfølelse. Som om jeg kunne gjort noe mer.

Jeg så opp igjen, og alt var helt mørkt. Så hørte jeg gnistrelyder.

Jeg så opp igjen, og der sto hun, og smilte.

 

Jeg reiste meg opp og løp mot henne for gi henne en stor klem, det var for gått til å være sant. Jeg prøvde og gi henne en klem, men gi rett igjennom.

Og alt ble mørkt igjen.

 

Jeg var tilbake.

På badet, og mamma roper.

Jeg vasker meg i ansiktet og prøver fake fram et smil, som ikke ser dumt ut.

Jeg går ned til stuen, pappa har dratt og mamma har laget lasagne.

Jeg setter meg ned. Mamma stirrer på meg.

Men hun er taus, jeg er taus, til og med Frank er taus.

Det eneste vi hører er; tikk, takk, tikk, takk, tikk, tikk, tikk, tikk, takk.

Ja, klokka er ødelagt. Get over it!

 

Så bryter mamma tausheten:

- Går det bra?

-Ja.

-Vennen, nå er det veldig viktig at du hører på meg.

- Okay... Går det bra med deg?

- For å være ærlig, nei, det går ikke bra. Hør på meg nå.

Mormor dro jo til Oslo, for å ta en helsesjekk. Så dro hun på bingo.

Og på bingoen...

 

Hun begynner å gråte.

-Mamma, går det bra?

 

Så begynner telefonen å ringe, hun tar den å tørker bort tårene og gikk.

Jeg fulgte etter.

 

Mannen på telefonen: Gi meg 1.000 000 kr ellers dreper jeg moren din smertefritt, ringer du politiet, så dreper jeg henne skikkelig smertefullt, på de forferdeligste måter.

Kanskje jeg kjøper en giljotin?

 

Mamma: Nei, please! Hun er alt jeg har!

*SKUDD*

Mamma: *gisp!*  MAMMA!!!

Mannen på telefonen: Pengene!

Mamma: OK! Gi meg 1 uk...

Mannen på telefonen: 1 UKE! 3 netter ELLERS!

Mamma:OK, OK, OK!

 

*legger på*

 

Hun snur seg og ser meg på gulvet, gråte.

-Er det ikke noe vi kan gjøre? Jeg vil ikke miste en til!

-Jo, vis du har 1.000 000 kr, vennen, dette ordner jeg.

 

Jeg løp inn på rommet, henta Frank, gikk til badet.

Jeg var der igjen.

 

Jeg så Alexandra igjen. Og en til fyr.

Han var høy, mørk og dyster.

Hadde masse krøller, og var veldig kjekk, selv om jeg neste ikke så noe av han.

Jeg spurte:

-Hvem er du?

- Jeg er din fremtid, alt som kommer til å bety alt for deg om ca. 20 år,

Men akkurat nå er jeg ... din veileder.

*sukk*

 

-Har du et navn?

- Jeg heter Mikael Aksjer Pølse Wikipedia Hus Diesel Q-Tips Ull.

- Jeg kaller deg bare Mike.

- Men jeg trenger skikkelig hjelp, av deg og Alexandra.

- Besta er kidnappet.

- Besta er kidnappet, i Oslo og vi må betale 1.000 000 kr.

-Du kan jo selge saft og pølser.

-Det er ikke nok, jeg vil ikke betale noe. Vi må slippe henne ut.

-Men jeg må gå nå, snakkes snart!

 

Og alt ble svart igjen.

 

Jeg gikk til rommet igjen og la meg.

 

Da jeg våknet igjen,

Lå jeg i senga, jeg spurte meg selv høyt:

-Hvordan skal de kunne hjelpe meg når de er i hodet mitt og jeg... i virkeligheten

Så kom det en bok, flygende fra bokhylla.

Den åpnet seg av seg selv.

Det sto en slags oppskrift i den, ingrediensene var:

 

• 100 g blåmuggost (gjerne 2 år gammel)
• 5 ss makrell i tomat
• 3 dl banansmoothie
• 2 dl vaniljesaus
• 1 død rotte, gjerne dyppet i majones

Men rotta er ikke nødvendig.

Dette brygget er for at du kan snakke med minnene dine fra fremtiden eller fortiden. Spray 1 gang for å kunne kommunisere med minnene og 3 ganger på nytt igjen for å komme til normalen igjen.  Lykke til, WS.

 

Ok, jeg dropper den rotta, men jeg tror at vi jeg tar det brygget så kan jeg snakke med Mike og Alexandra! Men jeg tror det blir som om du tenker bare at du ikke gjør det, skjønner? Altså at vi kan snakke selv om de er inne i hodet mitt!

 

Jeg gikk inn på badet for å fortelle dem om det.

Dagen gikk og når jeg var tilbake, la jeg meg og ventet på at mamma skulle legge seg.

 

Så gikk jeg ned, tok en kasserolle og fant frem ingrediensene som det egentlig var flaks jeg hadde.

Når jeg var ferdig fordelte jeg de på to små sprayflasker, og sprayet en gang på armen.

Jeg tenkte: «Hallo?» OG JEG HØRTE FAKTISK STEMENE DERES!

 

-Hei! Kan du høre oss?

-Ja! Ok, da er det i orden.

 Jeg sprayet 3 ganger igjen og jeg var tilbake til normalen.

 

Og da la jeg meg.

Neste dag var det skole og det var da, jeg bestemte meg for å redde Mormor. Jeg pakket alt som var nødvendig, alt fra ultrafiolett lys til en kniv til 4 matpakker fylt med niste.

Jeg tok bussen til Ås. Mamma hadde sagt hvilken bingo det var, men hun viste ikke at jeg hadde dratt.

 

Først sprayet jeg og spurte:

-Men dere, vi har ikke tenkt på hvordan vi skal komme inn.

-Bare spør om å få låne doen.

-Ok, håper du vet hva du sier.

 

Jeg gikk inn.

Gikk til resepsjonen og der sto en blond gammel dame med dress i telefonen. Og når hun så meg, lo hun på. Og spurte:

-Hva kan jeg hjelpe deg med unge dame?

-Hallo, kan De vær så snill låne bort dassen ... unnskyld mener toalettet?

-Ja, unnskyld deg. Den er der borte, fysj, gå nå  ...!

Jeg gikk først inn på doen, og gjorde nummer to.

Også tenkte jeg på hvor jeg, vis jeg var en kidnapper.

Jeg gikk ut og vasket henda og gikk til resepsjonen.

Og sa:

-Forresten, så er jeg elev ved Grisebingen Ungdomskole, kjenner du til den skolen?

-Nei, hvordan det?

-Jo, jeg f-f-fikk en oppgave av læreren min at jeg måtte intervjue en p-er ... person i en resepsjon, og ville ikke intervjue kontordama som eeeh ... peller buser og ... har ekle rykter. Og ... jeg er hos pappa nå, så ...

-Vil du intervjue MEG, ok, bare unnskyld meg et øyeblikk.

 

Så stakk jeg, så hørte jeg i bakgrunnen:

-Ta henne!

Jeg løp gjennom korridoren, og inn på et rom. Det var ganske kaldt der, jeg antar at det var et fryselager. Men hvorfor har de det.

Det ble stille. Jeg tok opp sprayflasken og sprayet, og sa:

-Kan dere høre meg?

-Høyt og tydelig.

-Hva skal vi gjøre nå?

-Løp videre, i følge mine kalkulasjoner, så kommer du til å møte på en dør med en gåte. Og bak den døren, sitter mormora di.

Jeg løp, og akkurat som Mike sa så møte jeg på en dør.

Gåte lød som følgende:

-Hva er det som begynner på noe som er slutt.

-Døden? Altså du lever til du dør, også starter døden...

-Ok skriv døden Carmen!

Jeg skrev døden.

Og døren åpnet seg faktisk!

 

Men det sto ikke særlig bra til med mormor. Hun var veldig slutten.

Jeg tok frem nistepakken og ga den til henne.

Så pekte hun bak meg.

Jeg hadde en dårlig følelse, jeg ble iskald og hårene mine sto rett opp.

Så så jeg opp, og der sto det en helt svartkledd man med munnbind.

Aner ikke hvorfor.

 

Han tok tak i meg og mormor, og løp, jeg skrek og skrek og skrek og skrek. Han satt oss i en varebil og kjørte, langt.

Da vi kom frem ble vi kasta inn i et rom. Jeg skrek og jeg skrek Og heldigvis hørte de på politistasjonen meg. Og ba ham slippe oss ut.

Han slapp oss ut og løp. Jeg fortalte alt, og mormor ble sendt på sykehus.

Den ene politibetjenten spurte:

-Hvor er foreldrene dine? Vet de at du er her?

Jeg rista på hodet.

-Hva heter du, hvor gammel er du og hva er nummeret til foreldrene dine?

-Jeg heter Carmen Marie Hansen er 13. Jeg har ikke kontakt med pappa, men nummeret til mamma er 123 45 678

-Ok, takk. Bli med meg til moren din kommer og henter deg.

Jeg gikk inn. Betjenten ga meg noen kjeks og en kopp kakao og sa:

 

-Så du bor i Mysen og tok bussen hit. Også kom du for å slippe mormora di fri. Så ble du tatt sjøl og så blir du sluppet fri. Du vet det ikke er greit. Du skulle ha vært på skolen.

-Jeg vet, men du skjønner hvorfor jeg gjorde det.

 

Så ringer telefonen.

Det var mamma. Jeg gikk ut, satt meg i bilen og sa ingenting.

Så sa mamma:

-Det er jo egentlig ikke greit at du skulka skolen, men jeg kjenner hvorfor du gjorde det.

Men det er et veldig viktig spørsmål jeg må stille deg ... er superhelten min sulten?

Vi stoppa på den nye restauranten McSarpsburger! Eid av en proffesor kalt Proffesor Sarpsburger. Jeg bestilte dobbel Sarpsburger med Sandesundfries og Dobbel Alvimlatte med ekstra karamell og sjokoladesaus.

Det var så godt.

 

Så punkterte bilen.

Mamma ringte til veihjelpen til ingen nytte.

Vi tok bussen til Rakkestad. Stoppet i butikken og kjøpte to store muffinser.

Så tok vi bussen videre hjem.

 

 

Da jeg kom hjem igjen, satt pappa i bilen og stirret på døren. Jeg gikk bort og spurte:

-Hva gjør du her?

-Jeg var bekymret for dere fordi det har vært politibetjenter inni huset.

Pappa gikk ut og ga både mamma og meg klem.

Så sa jeg!

-Awwww, betyr det at dere blir sammen?

-Nei!

Sa de i kor.

 Jeg gikk inn på badet.

 

Og alt ble svart.

Jeg åpnet øynene, og der var Mike og Alexandra.

Det så stolte ut, så skimtet jeg noe annet, det var mormor.

Hun sa at hun var stolt av meg, hun ga meg en flaske, så sa hun:

-Du har jo alltid ønsket en tur i fremtiden for å se hva fremtiden bringer, her er nøkkelen.

Og jeg bare ...:

-Mormor? Er du en ... HEKS!?

-Kanskje, bare vent og se...

Så forsvant hun.

Og alt ble svart.

 

Jeg var på badet igjen, MED FLASKA!

Jeg tok en teskje av den. Og la meg ned i senga og lukket øynene.

 

Jeg våknet opp igjen på et helt annet rom. Og ved siden av meg ligger det en fyr. (Btw er han veldig kjekk!) Han ligner litt på Mike. OMG! Det er ham!

Yey!

Så Mike er min fremtidige kjæreste!

At jeg for vite dette  på en alder av 13 er weird. Men det er skjebnen.

Så blir alt svart igjen...

Slutt

-----

3. plass

"DEN UFORGLEMMELIGE REISEN"

LENA ALEXANDRA WANG 

7B

HAFLSUND BARNESKOLE

(historien er gjengitt slik den er levert)

 

Jeg våkna , alt var mørt jeg så på klokka 07:01 sto det. YES! Det var turdag idag, jeg  gledet meg sånn, vi har så sjeldent turdager. Så jeg var sikkelig klar jeg dro opp gardinen alt var kritt hvitt! Det har snødd! Kunne dagen bli bedre? Jeg tok på meg varme klær.Jeg fylte opp termosen med kakao og jeg hadde med meg pølser. Når jeg var på vei ut kom venninna mi vi begge elsker snø. Hun kasta en snøball på meg og jeg på hun vi lo.På vei til skolen snakket vi om hvor mye vi gledet oss. Det er ikke lange veien fra skolen til skogen. Etterhvert tente lærene bålet å vi grillet.

Etter at vi hadde spist ropte jeg  «Du har den»  og løp alt jeg kunne.Etterhvert ble jeg sikkelig sliten å stoppet opp,  «Hørte du det?»   « Hva da?»  « Det kom derfra» « Se en elg!» « LØP». Vi løpte en god stund, men vi løpte ikke tilbake « Jeg tror den er borte nå» sa jeg « Vet du hvor vi er da?,vi  løpte ikke tilbake til bål plassen » « Vi har gått oss vill ». Jeg var sliten og redd. Vi hørte ikke barna skrike og rope engang så vi var langt unna, uten drikke eller mat. . Det var stille. Jeg så en snøfnugg på votten min. Sant! Vi kan jo bare følge sporene tilbake. Den samme lyden som vi hørte i stad dukka opp. « Hørte du det?» Sa vi på likt.Vi smilte å så på hverandre nå hadde vi egentlig begynt å le, men det var ikke tid for det nå. Det kom en lyd fra buskene og et rådyr dukka opp noen meter fra oss. Det var ikke et vanlig rådyr  det var hvit spøkelse aktig og på rumpa så det ut som mose med  rosa blomster i. Den så på oss. Vi hadde aldri sett et sånt dyr før, den var så fin.Det var en han, den hadde nemlig horn. Vi bestemte oss for å følge den, han så spesiell ut kanskje den kunne vise oss veien hjem. Den gikk og vi fulgte etter.

Etter en en km sånn cirka var vi dypt inni skogen vi hadde hoppa over mange bekker og trampa i snø. Skolen var definitivt over og jeg kunne ha vært hjemme nå. Det var så stille, vi sa ikke et ord. Rådyret så på oss av og til for å passe på at vi fortsatt fulgte etter ham.  Etterhvert kom vi til et stup vi stoppa. Jeg så ikke noe lenger der borte, det virket som verdens ende. Rådyret trampet tre ganger og en bru med røtter grodde lenger og lenger bortover og vi begynte og gå det var vedlig langt ned og jeg så ikke enden. Nå var bruen var slutt gikk vi på en mystisk sti , det var sopp som lyste, gresset var grønt ,snøen var borte og blomstrene blomstret. I alt dette rare som skjedde så var jeg redd. Tenk om jeg aldri kom hjem igjen, kanskje jeg kommer til å bli en varulv å bo med ulvene. Jeg og Isabell hadde ikke sagt noe i det hele tatt .  Vi elsket å leke og fantasere. Dette hadde vært en morsom reise hvis vi visste hvor vi var og hva som ville skje. En landsby dukket opp. « WOW» sa jeg «Hvor er vi?» sa Isabell det var små alver som gikk rundt overalt, det så ut som om de hadde det travelt.En alv kom bort til oss «Velkommen til byen, alver» «Vi er ikke alver» sa jeg, alven så litt bekymret ut, « Men hvordan kan dere se meg, ser dere landsbyen da?»  «Ja» svarte Isabell «Vent litt vi må snakke privat» hvisket alven og fulgte oss til en liten hytte. Den var spiselig i følge han, og bøker oppå toppen, vi gikk inn. Det var sikkelig koselig her, møbelet var mørke brunt og det var bøker overalt, vi gikk gjennom en labyrint med bokhyller, jeg skjønte ikke helt hvordan han ikke hadde gått oss vill, alt  så helt likt ut.

Vi kom inn til et rom der var alt mørt, han tente et stearinlys det var ingen vinduer det så litt ut som et kontor, han satt seg ned. « Så hvordan kom dere hit?» « Det var et veldig rart rådyr som dukka opp, vi gikk egentlig på tur med klassen» svarte jeg. «vent litt,STIGE»sa han det kom en stige kjørende bort til oss, helt av seg selv «Natur vokterne» sa han og stigen kjørte og om litt kom den tilbake med en bok der det sto “natur vokterne“ så sa han   «Rådyr» å boka begynte å bla av seg selv , det var helt utrolig. Han pekte på det rådyret jeg og Isabell så i stad. «Var dere han dere så?» « Ja.» « Dere tuller? Det er bare fem av dem i verden.Det noe spesielt han vil med dere.»  «Hva da?» spurte Isabell « Hør etter godt nå, jeg vil at dere skal dra lengre ut i skogen på en sti, følg skiltene hvor det står svamp, fortsett innover og etterhvert ser dere en trehytte med staller under den gå bort dit, der finner dere Elizabeth. Er det forstått? Ikke la noe distrahere dere skogen er farlig.» «Hva er det som er farlig med skogen, den ser jo så vennlig ut.» Spurte Isabell «Dere aner ikke, kjemper du er som en liten maur for dem, også finnes det hekser de går rundt å forgifter andre med sine eliksirer  og sist men ikke minst huldra vi har bare noen få av dem i skogen, men de er så fine dere skal få med dere en kniv som jeg har brukt selv mange ganger, hvis dere møter en så skjærer dere rumpa av hun.» «Ok, vi skal være forsiktige». Vi sa hadet til ham og starta og gå. «Du vet den alven vi snakket med, kan vi egentlig stole på ham vi så jo ham ikke, han sa ikke navnet sitt heller og tok ikke av seg hetta.» spurte jeg «Vi har ikke et valg nå vi er langt inne og uansett om vi kan stole på han eller ikke så har vi ikke noe valg nå.» Og etter det sa vi ikke noe mer, det hadde gått en stund og vi var kalde, slitene og sultene vi hadde gått kjempe langt.

Det var mørkt i skogen den hadde forandra seg helt det var fra det lyse fine og koselige stedet til mørkt og skummelt. «Det er for sent å snu nå, ikke sant?» sa jeg «Jeg tror det er altfor sent vi burde ha snudd når vi så-wow vi er ved trehytta!» «ENDELIG, det er så fint!Trehytta var lys og hadde masse planter som hang ned. Skal vi klatre opp å banke på?» «Ja!» Vi klatret  opp en lang stige som var laget av røtter med blomster i «Hallo er det noen her!» En dame som hadde lyst langt hår åpna døra « Hei, velkommen inn! Min gode venn Alfred ringte å sa at dere var på vei!» Sa hun med en lys stemme «Vil dere ha te?» Ropte hun fra kjøkkenet imens vi satt i stua, hun hadde mange blomster og veldig lyst hus. Hun kom med te og kjeks. «Teen var kjempe god!» Sa Isabell «Ja, jeg har leget den helt selv, men dere dere kom hit på grunn av natur vokterne ikke sant?» «Ja.» Svarte jeg og Isabell i kor «Dere skjønner jeg var også med i den gruppen, natur vokterne er en gruppe som kan forvandle seg til et spesielt dyr jeg ble til en hest det er derfor jeg har så mange hester, men vi gjemmer oss ofte for folk å vi liker ikke å vise oss så når vi bestemmer oss for å komme fram så vet vi at den personen har kreftene til å gjøre det vi vil. Når en av natur vokterne viser seg fram og oppgaven blir gjort er de ikke en natur vokter lenger.Alex var den som kom til dere. Derfor må dere gjøre oppgaven hans» «Hva slags oppgave må vi gjøre?» spurte jeg. «Dere må dra opp i fjellene og finne Steinar sin grotte og ta fra ham egget dere har nøyaktig 13 timer på dere fra og med NÅ!» «Okei, men det kommer til å ta lang tid og vi trenger klær, mat og drikke og hvordan kommer vi oss dit og» « Slapp av» avbrøt jeg «Kan vi værsåsnill å få litt mat fra deg og drikke?» «Ja så klart, dere skal få mat, drikke, varme klær og for å få det til å gå fortere skal dere få ri på hestene mine.» «Tusen tusen takk!!» «Okei dere kan sale på jeg ordner mat, men først spis litt og ta på dere disse klærne.» Hun tok fram en bunke med klær. Vi drakk og spiste oss mette. «Okei sekken er klar, når dere kommer til grotten så må dere være forsiktige Steinar er et troll han er ute i skogen så lenge han har egget i grotten sin så er han lys våken.» «Greit» «Jeg har salt på og klærne passer perfekt, dette kommer til å gå så bra. Hestene dere får har tjukk pels så de skal tåle kulde.»

Jeg satt meg på hesten jeg har alltid drømt å ri, men har aldri fått lov. «Dette er så fantastisk!!» Sa jeg « Hadet jenter ha en fin tur! Husk på at dette er farlig og kom tilbake etter at dere har fått egget, ta godt vare på egget og ikke mist det!!» «Ja vi lover!»

Nå begynte vi å ri. Det var skummelt og fantastisk hesten min var svart og var i følge Elizabeth er hun en hoppe og hesten . Salen var veldig ukomfortabel, men det var fortsatt gøy.Etter en stund hadde vi kommet ganske langt, det var fortsatt langt igjen. Man kunne se fjellene så det var nesten strake veien til fjellene. «Vi bør kanskje trave litt nå har vi skrittet meste parten av veien» «Ja det kan vi godt.»svarte jeg.Jeg fikk hun i trav også etter en stund skrittet vi igjen. «Kan vi gallopere nå?» spurte Isabell «Jeg er litt redd for å gjøre det, du har jo drevet med ridning.» «Kom igjen da! Bare gjør det, det er ikke farlig!» «Æææææææ!!!AUUU!!» Isabell falt av og hesten galloperte videre. «Gikk det bra? Hopp oppå Bølge!» « Det gikk bra! Kom igjen vi må skynde oss.» Isabell hoppa oppå hesten min og holdt seg godt inntil meg. Etter ti minutter med leting fant vi hun endelig «Engel der er du!» Isabell satt seg på Engel og vi galloperte. Det var så morsomt. Senk farten det er en bratt sti her!» Ropte jeg. Nå var vi på vei opp fjellene.Det begynte å bli kaldt og det blåste veldig. «Hestene begynner å bli urolige og sultene!» Skrek jeg. Vi stoppa og lot dem spise. Nå nærmet vi oss toppen vi hoppa av hestene og så inn i grotta, det var ingen der og egget lo der «Ok jeg henter det og du passer på!» Jeg gikk inn det var så mange rotter og masse vann. Det lukta forferdelig «Du må hjelpe meg med egget Isabell!» En annen jente som ikke var Isabell kom inn. DET ER HULDRA KNIVEN , KNIVEN HJELP JEG HAR DEN IKKE!Hun kom nærmere og nærmere «HJELP» « Kom min kjære kom» hvisket hun lavt. Også kom Isabell huldra løp av gårde fordi Isabell hadde kniven. Jeg pustet lettet ut å sa «Tusen takk, men kom igjen vi tar egget å drar før det blir mørkt. Vi tok egget bærte det ut og satt det i vesken som satt fast på salen på min hest og vi re av gårde. Vi hadde kommet oss ned fjellet og inn i skogen. Nå var det mørkt. Bakken ristet «Det er et troll her» hvisket jeg i panikk. «La oss gjemme oss bak den steinen» hvisket Isabell. Trollet var laget av stein  «Det er Steinar han ser trøtt ut, sikkert på grunn av at vi tok egget.» Hvisket Isabell. Steinar gikk forbi oss og vi travet videre. Vi galloperte bort til Elizabeth. Hun skulle ta vare på egget og klekke det. «Endelig dere er her. Jeg var så redd for at jeg hadde gitt feil personer oppgaven, men dere klarte det. Bra jobba! Jeg har sendt så mange folk opp dit og ingen har klart det!» Sa Alex (Natur vokteren) «Her har dere en gave fra oss! Dere er de første som har kommet og klart det! Nå er klokka mye så dere for skyndte dere!» Sa Elizabeth. Jeg og Isabell pakket opp gaven. «En spilledåse!!» Sa jeg og Isabell i kor «Det er ikke en vanlig en.Hvis dere spiller sangen tre ganger kommer dere hit! Spill på den tre ganger nå så kommer dere hjem.» «Så vi kan dra hit når som helst?»

«Ja!»  «En time her er som 10 minutt hos dere! Men nå bør dere dra dere hadet! Dere er hjertelig velkommen tilbake og dere må ikke komme sammen dere kan komme alene også, hadet!!» Sa Elizabeth «Hadet!» Svarte jeg og Isabell i kor før vi dukka opp ved krysset. Hadet sa vi til hverandre og vi gikk motsatt vei.Det var mørkt å mamma satt med telefonen i hånden.

Slutt

-----