Vinnerhistorier 2020

Skrivekonkurransen

Skrivekonkurransen

for 7. klassetrinn i Sarpsborg



Vi presenterer Vinnerhistoriene fra 2020

"Når alt forandrer seg"

Vi gratulerer!

1. plass

  "Når alt forandrer seg"

Ingrid Kristine Haglund Øien

7B 

Lande Skole


 

Prolog: 

Jeg føler vinden flagre mot fjeset og fjærene mine. Det er deilig å fly, men det er bedre å spise. Det tenker kanskje falken som flyr over meg og resten av flokken også. Det er en god strategi å fly i flokk sånn her. Da er det mindre sjanse for at det er akkurat jeg som kommer til å dø. Selv om jeg vet at jeg kommer til en dag å dø av den samme sykdommen som faren min døde av, så har jeg prøvd å leve livet så bra som det er mulig å leve når du er en måke, og det er ved å spise så mye god mat som mulig. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg er her, hvorfor jeg flyr her. Jeg er rett over en bygning som leder vann rundt omkring til menneskene. Jeg forstår det ikke helt. Men det er et av menneskenes verk. Det skumleste er et at en av vannpyttene, som jeg kaller det, er åpen og har ikke noe lokk som alle de andre. Hvis jeg faller ned der er jeg død. Nå merker jeg plutselig at jeg har kommet ut av flokken og henger rett over denne pytten. Det er for seint. Falken har stupt ned og nå har den meg i nebbet. Den knuser ryggraden min og klarer å miste meg. Jeg er ferdig. Hele kroppen min er helt lam og nå faller jeg ned mot min død. Min siste tanke er: vel, det måtte skje en gang. Jeg faller nedover, nedover mot vannet som menneskene skal drikke. 

 

Kapittel 1: 

Hva om en atombombe hadde slått til akkurat nå. Ja, du hørte meg riktig, akkurat nå. Jeg hadde vært død. Dette er en positiv tanke på skolen. For eksempel hvis du er i midten av en time hvor du virkelig prøver å finne den beste soveposisjon der og da. Men som veldig mange vet, er ikke akkurat pulten en seng. Så jeg ender oftest opp med å bare sitte der og kjede meg hele timen. Det har gått så langt nå at jeg, Arne Bekkevold, alltid prøver å sovne i timene uansett hva de handler om. Det ender opp med at jeg bare ikke lærer noe. Så jeg gikk fra en av de beste til DEN verste på skolen, på kort tid. Men vel, så tar jo skolen slutt. Problemet er at det er rundt TOLV år hvis jeg vil ha en ok jobb! Og jeg er mindre enn halvveis! Iallfall er det ikke skole 24/7, da hadde jeg tørnet helt gal. Men i dette sekundet er jeg faktisk ikke på skolen! For klokka er 14:07 og jeg har kommet meg ut av ungdomsskolen. Nå har jeg to timer til hvor jeg kan gjøre hva jeg vil! Med en gang føler jeg tørsten suge i meg. Jeg har en 2 dager gammel brus i sekken. Jeg tar den ut og drikker litt. Den er ikke like god som vanlig kald brus, men det er det jeg har. 

 

Jeg går gjennom parken og bort til gatekjøkkenet. Jeg kjenner nemlig noen der. Jeg slår opp døra og går inn. Bak disken står Henrik og gjør klar en bestilling til en 60-åring. «Halla Arne!» roper Henrik over rommet. «Halla!» svarer jeg. Den 60 år gamle mannen gir meg et olmt blikk før han betaler og går ut. «Hva var det med han der?» spurte jeg. «Vet ikke. Uansett, har du lyst på noe kompis?» spør Henrik. «Nei ikke egentlig, kom bare hit fordi det faktisk er 30˚ grader der ute og her er det 20˚. «Det har jeg ikke merket» svarer Henrik. «Ja, det vet vi ikke begge liksom» sier jeg sarkastisk. Henrik ler ikke, isteden lager han seg en softis. Det er stille en god stund. Søren, nå ødela jeg det igjen.  Jeg er en sånn samtale ødelegger. Kanskje det er derfor jeg har så få venner, vel det er egentlig bare Henrik da. Jeg går ut lydløst. Det er da Henrik åpner munnen. «Hvor skal du?» spør han. «Jeg skal ut» svarer jeg. Jeg går ut på verandaen utafor sjappa og lener meg mot gjerdet. Plutselig ser jeg noe. En folkemasse har samlet seg ved paviljongen. «Henrik?» roper jeg. Henrik kommer ut med et forvirret ansiktsuttrykk. «Hva er det Arne?» Han møter blikket mitt og følger det til folkemengden. Jeg kikker mot han for å se reaksjonen hans. Henrik er undrene og forvirret, og han holder blikket fast på folkemengden. Vet du hva, hva enn det er må det være en hendelse på gang. Jeg kan føle det. Så nå er jeg på vei dit, uten å egentlig tenke meg om. Jeg dytter meg fram mellom folkemengden til jeg står nærme nok til å se hva det er som skjer. En mann ligger på bakken og skriker, sikkert i 30-årene. Ryggen er krummet høyt opp, høyt nok til at det ikke er ryggen som krummer seg. En dame i 20-årene går fram og setter seg ned med mannen for å møte øyekontakt. Det klarer hun ikke. Jeg merker plutselig noe med mannen. Han er kritthvit og håret har falt av. Istedenfor er det nå fjær voksene ut av hodet hans. Nå skjønner jeg at vi er i fare. Jeg og resten av folkemengden rygger iallfall 4 meter vekk fra mannen. Det er da det skjer. To enorme snøhvite vinger river seg ut av t-skjorten hans. 

 

Kapittel 2:  

Mannen som nettopp har fått vinger tar endelig hodet opp mot damen som sitter lent over han. Han møter henne med et snerr og flekker nye hoggtenner. Det tar ikke mer enn 2 sekunder før han dreper henne. Mellom snerret og drapet skjønner jeg at jeg må løpe. Jeg snur meg og løper med all den kraften jeg har uten en anelse om hvilken retning jeg løper i. Jeg løper mot biblioteket. Jeg kan hele tiden høre mennesker hyle rundt meg, og flagrende vinger. En dame løper ved siden av meg, men faller og begynner å transformere seg. Beina mine skriker og lungene klarer ikke å puste. Jeg tar meg tid til å se tilbake, og der har den transformerende damen blitt drept. Så de dreper visst hverandre. Tårer har allerede begynt å trille ned skinnet mitt. Hvorfor ikke? Jeg skal jo dø om noen sekunder så langt jeg vet. Jeg har endelig nådd biblioteket. Jeg løper opp trappa og føler hjertet mitt hoppe i halsen. Jeg ser tilbake. Der er en av de monstrene, bare 2 meter unna meg. Jeg løper de siste skrittene og slår døra igjen bak meg. Jeg holder døra igjen siden denne skapningen ser ut til å vite hvordan den åpner dører. Så de er ikke hjerneløse altså. Det tar ikke lang tid før den stopper, da den skjønner at den ikke kan komme seg inn. Så flyr den bare vekk. Men jeg er ikke trygg ennå. For inne i biblioteket er det også folk. Jeg kan høre skrik allerede. Jeg løper mot plassen skrikingen kommer fra. Der er det en jente på min alder, 14-16 år, og et av disse monstrene. «Stian!» skriker hun. Jeg kjenner nå at noe ligger i lomma. På vei ut av kebabsjappa hadde jeg tatt med meg en gaffel, en smørkniv og en serviett. Gaflene og knivene er de eneste tingene han som eier sjappa betaler ordentlig for, så gaffelen er heldigvis ikke av plastikk. I panikk tar jeg gaffelen ut av lomma, løper mot monsteret og myrder den første tingen noensinne som ikke er et insekt eller en samtale. Monsteret faller sammen på gulvet med gaffelen i halsen. Den prøver å fly rundt i panikk fordi den er på vei til å dø, men snart kollapser det. Jeg er selvfølgelig ikke glad over at jeg har drept noe. Jeg får masse skyldfølelse for det, spesielt siden det en gang har vært et menneske. Men hvis jeg ikke hadde kverket den, så hadde den drept meg.

 

Jeg snur hodet vekk fra det døende beistet og snur hodet mot jenta. «Kan jeg sjekke ryggen din for noe?» spør jeg så høflig som mulig. Hun gir meg et skremt blikk før hun svarer. «NEI! HVA I ALL VERDEN ER DET DU SKAL SJEKKE? KAN DU IALLEFALL FORTELLE MEG DET FØRST?!» roper hun til svar. For å være ærlig hadde jeg sagt det samme hvis jeg var i hennes situasjon. Noen i biblioteket blir til et slags monster du aldri har sett før og prøver å drepe deg. Så kommer jeg da, og løper inn med en gaffel og dreper udyret, og nå spør jeg om å få sjekke ryggen din for noe. Noe du ikke vet hva han mener med, han kunne jo prøve å drepe deg for alt du vet. Men problemet er jo akkurat at jeg vil gjøre det hvis det jeg gjetter er riktig, at hun her har både fjær og vinger på ryggen.

 

«Jeg skal sjekke om det er fjær i ryggen din» sier jeg så høflig jeg kan i denne stressende situasjonen. Hun ser fortsatt mistenkelig på meg. «Greit, da kan du sjekke meg først da.» Hun ser fortsatt mistenkelig på meg. Jeg snur meg vekk fra henne og hun går fram for å sjekke. Den myke hånden hennes stryker over ryggen min, så fjerner hun den. Da er det min tur. Hun står stille og stirrer mot veggen 6 meter unna. Jeg er overrasket over at det ikke er noen fjær der, eller voksende vinger. Jeg fjerner hånden min. «Helt clean. Ingen fjær» sier jeg smilende. Jenta snur seg mot meg. Fjeset hennes er heterødt. «Jeg håper dette ikke gir deg noen ideer om at vi kan bli mer en venner» hveser hun som en katt. Det gjør litt vondt, selv om jeg visste det allerede fra før av. «Hva heter du?» spør jeg henne. «Thea» svarer hun bittert og går noen skritt unna meg. «Og jeg er også 16år gammel» Oisann, hun er 16. «Arne. Jeg er 15.» sier jeg så følelsesløst jeg klarer. Vi står der stille i hva som kunne være minutter før Thea sier: «Hva søren skal vi gjøre nå?» Hun ser så granskende rundt seg før hun snur seg mot meg igjen. «Jeg vet ikke? Gå og prøve å overleve kanskje?» svarer jeg bittert. «Hvis vi skal det burde det første på lista være vann. Som man ikke akkurat ser overalt på et vanlig bibliotek. Jeg har selvfølgelig en gammel brus flaske. Den vil da ikke vare så lenge mellom oss to.» Thea går bort til en bokhylle og tar ut en bok. Hun tar litt på den før hun legger den i hylla igjen og tar ut en annen. Jeg skal til å spørre hva hun driver med, men da stanser hun på en bok, og river ut nesten alle sidene. Så legger hun dem i en bunke. «Jeg kan personlig ikke sove på noe som ikke er litt mykt iallfall, og heldigvis har noen bøker myke sider. Arne, kan du prøve å lage en seng av dem?» sier Thea. Jeg gliser. «Så det blir dobbelseng da?» sier jeg vitsende. Thea snurrer seg rundt og gir meg et stygt blikk. Så snur hun seg tilbake, sukker, og fortsetter å rive i stykker bøker. Jeg kan allerede kjenne på at hun her Thea, kommer ikke til å bli noen morsom person å være rundt. Jeg går vekk uansett for å finne en plass til papirsengen. Jeg har uansett annet å tenke på enn om jeg skal kaste Thea ut eller ikke. For eksempel må jeg tenke på hva som nettopp har skjedd. Faktumet av at dette var noe ukjent får meg bare til å være mer stresset. Jeg vil alltid vite så mye som mulig, det er sånn det er for meg. Og det ukjente skremmer meg. Det eneste ukjente jeg ikke bryr om er matte. Selvfølgelig fordi det ikke er det samme som monstere som kommer ut av ingensteds. Det er kanskje noe jeg må finne ut av, hvor kommer disse tingene fra? Og hvorfor er de så aggressive og voldelige? Det er garantert ikke det samme som Zombier. Hvis de var det hadde folka som døde stått opp igjen og blitt til det som drepte dem, måkene. Det er iallfall det jeg har bestemt meg for å kalle dem. Måker. Det er vel egentlig bare på grunn av likhetene med fjærene.

 

Endelig går jeg ut av tankene mine og finner en bokhylle som har falt ned med bøkene på undersiden. Det er sikkert bra nok. Jeg går tilbake til Thea for å fortelle henne at jeg har funnet en plass å legge papir-sengen på, men når jeg kom fram ligger Thea i en stor haug med papir. «Hei. Um... jeg tror ikke dette kommer til å bli så bra som jeg tenkte» sier hun. «Hvorfor det?» Thea reiser seg opp. Så går hun noen skritt unna haugen. «Prøv den. Så skjønner du kanskje» sier hun. Jeg vet ikke helt om det trengs, hun kunne like gjerne fortelle meg hva som var galt. Men jeg kommenterer det ikke, hun er nok den type person som ikke liker å bli kritisert for småting. Når jeg tenker på det, liker ikke jeg det heller. Jeg setter meg uansett ned i papirhaugen. Og da merker jeg det. Noen sider er tynne og myke som silke og andre er harde og likner mer på kopimaskin ark enn putevar. Jeg tar opp et av disse harde arkene. «Tja....det er vel litt ille. Iallfall har vi noe å sove på» svarer jeg optimistisk. Det blir stille i rundt et minutt før Thea sier: «Hva skal vi gjøre? Hvorfor løp vi en gang til et dumt bibliotek? Vi kan ikke overleve på å spise bøker! Jeg føler meg allerede sulten.» Hun har et poeng. Hva skal vi gjøre? 

 

Kapittel 3:  

Jeg håper at alt dette bare var en drøm, men jeg våkner opp til å ikke ligge i den myke vanlige sengen, men i masse papir med Thea ved siden av meg. Det er litt flaut at vi måtte sove i samme seng. Thea hadde prøvd å lage en til, men ble for sliten og gadd til slutt ikke. Ettersom tiden går begynner jeg å tenke på familien min. For tro det eller ei så har jeg en. Og de bor her rett over gata for der det skjedde, der alt forandret seg. Jeg har en mor og en far som nesten alle andre, men jeg har også en stesøster med navnet Aisha. Hun er egentlig adoptert. Hun bruker mesteparten av tiden sin på rommet sitt og snakker så vidt rundt middagsbordet. Aisha er kanskje den jeg liker mest i huset, samtidig som ikke. Hun ville aldri plage meg, men heller aldri gjøre noe med meg. Hvis vi var i samme rom ville hun ignorere meg som om jeg var luft. Jeg lurer egentlig på om hun er i live. Det er hun sikkert også. Men nå sitter jeg her uttørstet og sulten. Jeg reiser meg. «Thea?» sier jeg. «Jeg tror vi burde gå ut. Vi kommer til å dø her uansett om vi blir.» «Enig» sier hun for første gang i løpet av den tiden jeg har kjent henne. Så går vi ut. Gatene er øde. Men jeg kan allerede se et monster, og det kan se oss også. Både jeg og Thea fryser til, men skapningen gjør ingenting. Hva? tenker jeg. Dette undrer jeg på, men kommer ikke på noe svar unntatt at monsteret kanskje er mett. «Det ser ut som at de er passive.» sier jeg. Thea bare nikker. Vi har allerede planlagt hvor vi skal. Kjøpesenteret. Jo lenger vi går mot byen blir det mer og mer stank. «Thea? Har du noen teori på hva som kan ha skjedd?» spør jeg. «Nei det har jeg dessverre ikke.» svarer hun. Da vandrer tankene mine vekk. Hva kan ha skjedd? Hva var det som skapte disse monstrene? Jeg tenker med en gang virus. Men det leder ingensteds, siden hvis det spredtes i lufta ville alle, inkludert meg, vært smittet fordi jeg var ved det første menneske som transformerte seg. Hva kan det være da? Det kan ikke være ingen grunn. Før jeg vet ordet av det, er vi på kjøpesenteret. Vi går inn på en matbutikk først. «Se der!» hvisker Thea. På den andre siden av varehyllen er det et par ‘måker’ som spiser yoghurt og andre varer. Så de spiser visst mer likt mennesker enn jeg tenkte. De er altetere. Etter matbutikken går jeg og Thea til en sportsbutikk. 

 

Så klikker noe i hodet mitt. Hva om sykdommen kommer fra vannet? «Thea? Drakk du noe særlig kran-vann før det skjedde?» spør jeg. «Nei...            Hva er det du snakker om?» svarer Thea. «Nei jeg tenkte på ‘måkene’» sier jeg, men før jeg kan si noe mer har hun gått for å se på noen jakker. Jeg plukker opp både to soveposer og to sekker. «Det var vel alt det nødvendige» sier Thea. Jeg skal til å si jepp, men så ser jeg noe. På den andre siden av sportsbutikken står Aisha. Våre blikk møtes og jeg løper mot stesøsteren min. «AISHA!!» roper jeg på veien. Hun tar meg imot og vi klemmer. Vi står der i noen sekunder før Aisha sier: «Arne, hvem er hun?» Jeg kikker bort på Thea. «Det er Thea.» Thea går bort til oss. «Kjenner dere hverandre?» spør hun. «Bror og søster, Thea» svarer jeg. «Men hvem er de to der da?» Bak Aisha står det to folk. En guttunge i 12års-alderen og en mann i 40års-alderen. «Vel, det glemte jeg vel å si. Dette er Robert. Han jobber i et regnskapsfirma i byen. Og dette er Morten, som er sønnen hans. Vi tenkte vi skulle tilbake til der Robert jobber og sette oss ned der. Du og venninnen din kan vel bli med?» Jeg nikker. Og det var sånn alt forandret seg.   

 

 

Slutt

-----

2. plass

«Høsten Mathias ikke kommer til å glemme»

Ludvik Austen Antonsen

7A

Kurland skole

 


1. september 2022, på grensa mellom Norge og Russland.


-Hjelp meg! Jeg ble skutt i beinet og nå sitter det fast under beltet på tanksen, skrek jeg i redsel. Sanitærteamet kom løpende, de måtte ta en kjapp avgjørelse. De valgte å grave vekk jorda under foten min. Jeg var meget fortvilet når de bar meg av gårde til sanitærteltet. Synet mitt var tåkete og så ble alt svart. Jeg våknet opp med bandasje på beinet, jeg var tørr i munnen så jeg strakte meg bort til et glass med vann som sto på et lite metallbord. Idet jeg skulle helle vannet i meg, hørte jeg motorduren fra bombefly som kom fra retning øst. -NED I BUNKEREN ALLE MANN!!!!, skrek sersjant Mikalsen. To menige jeg aldri har sett før løp inn i sanitærteltet og bar meg kvikt ned i kjelleren, de la meg på en slitt og gammel seng der. -Går det bra med deg? Spurte den ene høflig og så på det skadede beinet. Det kom et kraftig smell og jeg ble kastet mot veggen av noe som føltes som en usynlig kanonkule mot den steinharde betongveggen i bunkeren. Skrik kunne høres i bakgrunnen av støyet fra flyene. Jeg klarte ikke holde øynene mine oppe noe mer ...

 

Jeg heter Mathias Johansen, oppvokst i Fredrikstad og vervet meg som menig i militæret i 2021 da jeg var 19 år. Den sjette juli 2022 erklærte U.S.A krig mot Russland fordi amerikanske spioner fant ut at Russland bygde store raketter som skulle brukes til å sprenge Pentagon. Amerikanerne fikk ikke stanset rakettene da de var på vei til Pentagon, men heldigvis hadde Russerne feilberegnet og bommet med 1,7 kilometer.

 

Frengerud leir 6. juli 2022


Jeg satt i sengen min og leste i en bok jeg hadde lånt fra romkameraten min, da plutselig løytnant Kimir stormet inn døra. -Oppstilling på gårdsplassen, NÅ! Jeg nølte ikke med å kaste fra meg boken og ta på meg lua. Da jeg kom ut, så jeg alle de fire kompaniene sto oppstilt, noe som var litt unormalt. -Hva har skjedd? Spurte jeg Filip som sto ved siden av meg. -Tror det er en nødsituasjon, svarte Filip usikkert. Generalen, som heter Håkon, gikk opp på en talestol og holdt et stykke hvitt papir foran seg. -Vi har fått noen rapporter, Russland kan hende angriper oss fordi Amerikanske spioner har funnet ut at Russerne har laget en stor rakett som hadde til hensikt å sprenge Pentagon. Så derfor har U.S.A erklært krig mot Russland, og som vår plikt i NATO skal vi hjelpe til å bekjempe Russland og deres allierte. Pakk sakene, vi skal til en leir nærme grensa til Russland. Takk for meg. Talte generalen.

Jeg følte meg litt uvel og svimmel, men det tror jeg alle gjorde. -Tror du vi vinner over Russland? Spurte jeg Filip mens vi gikk mot kompani B sine brakker der vi hadde tingene våre. -Det spørs hvor mange Russland klarer å få på laget sitt. Vi var alle utstyrt med en HK416 som jeg synes er et veldig kult våpen. Filip derimot synes den kunne vært litt større, som en LSAT light machine gun.

 

 

Halteii leir (På vei til grensen mellom Russland og Norge) 7. juli 2022


Vi marsjerte bort til flyplassen der vi skulle gå om bord i en modifisert Airbus A330 som var utstyrt med små forsvars-maskingevær på sidene. Og det var plass til omtrent 270 soldater med bagasje og utstyr. Jeg hadde med meg en sekk med alle tingene jeg trengte, den veide omtrent 30kg. Det var cirka 3 timer å fly dit. Vi satt fire og fire på hver rad, og jeg satt med alle romkameratene mine som er: Filip, Magnus og Fredrik. Vi sa ikke stort mye, jeg tror vi alle var spente og redde på hva som ville skje på grensa. -Så fælt med turbulens det var da, Sa Fredrik mens han leste i et Billy-tegneserieblad. Ja, det er var meldt ganske mye vind i dag, sa Magnus lavt. Magnus var en av de stille personene, han sier ikke særlig mye.

Jeg fikk sitte nærmest vinduet, noe som jeg synes er veldig bra fordi jeg har litt flyskrekk, men bare litt. Jeg satt der og tenkte på åssen det kom til å være i denne leiren oppe i nord. Kanskje det er samer der, eller vet allerede Russerne at vi skal slå oss ned der? Jeg satt så lenge og tenkte at jeg sovnet. Jeg våknet av at noen pirket meg på skuldra, det var Filip. -Du må våkne, vi skal snart lande, sa Filip til meg, som om jeg var et barn av en eller annen grunn. Jeg ble litt forvirret, sånn som man vanligvis blir etter å ha tatt en blund. Det verket i pannen, jeg tror jeg har fått hodepine. Jeg begynte å slå meg selv for å se våken ut når sersjant Mikalsen skal inspisere oss før vi stiller opp.     -Går det bra eller? Spurte Filip. -Jepp, jeg bare får meg selv til å våkne litt fortere, svarte jeg. Jeg merket at Magnus begynte å bli urolig når vi skulle til å lande, men jeg brydde meg ikke stort fordi han er jo ganske rar. Vi landet litt hardt, men ingenting ble skadet. Før vi fikk gått av flyet fikk vi beskjed om å sitte rolig fordi en soldat hadde spist noe han ikke visste var peanøtter i, og han var allergisk mot peanøtter. Så da måtte vi vente til han hadde fått tablettene.

Etter 15 lange minutter fikk vi endelig lov til å gå ut. Det var skikkelig kaldt der, så jeg tok på meg den tjukke jakka som vi fikk utdelt før vi dro. Sersjant Mikalsen var ikke å se, så hele kompani B gikk til brakkene der det sto på et skilt med stor rød skrift “KOMPANI B”.  Filip, Fredrik, Magnus og jeg skulle dele rom, akkurat som hjemme i Frengerud leir. Rommene var enda mindre her, men det går greit. Klokken var snart 23:00 som er leggetid her i hæren. -Natta da boys, i morgen er det første øvelse, sa jeg til romkameratene mine. -All  right, natta, svarte Fredrik.

 

Halteii leir 27. September 2022


Jeg har fått jobb som radiovakt i dag, det er litt kjedelig, men også viktig. Klokken 13:51 eksakt får jeg inn en nødmelding fra en offiser i Pentagon. Jeg begynte å skjelve, tenk om det er alvorlig, tenkte jeg. Jeg tøffet meg opp og svarte på meldingen. -Hello, this is Andrew calling from Pentagon, can you hear me? Sa det i radioen. -Yes, I can hear you clearly, svarte jeg med ganske dårlig engelsk. -We have an emergency, the Russians have planned an attack on Halteii military base. Be aware, sa mannen i radioen strengt. Jeg løp til offiserbygget og sa til en tilfeldig kaptein der. Han sa til noen andre og meldingen ble spredt. Generalen ville vi skulle gjøre klare tanksene og geværene våre. Jeg pakket nervøst med meg tingene mine og utstyr, blant annet: granater, ammunisjon, gevær, kniv, ekstra-pistol og granatkaster. Vi marsjerte alle sammen til forsvarsposisjonene våre. Det sto biler med raketter på taket og store tankser på rekke og rad. Vi hadde begynt å forberede oss i skyttergravene. Først etter tre timer med bare venting hører vi noen fly. Jeg satt meg ned på knærne for å være klar til angrep. -Hva gjør du Mathias? Det er bare de britiske flyene som kommer for å hjelpe, sa Filip til meg. -Åja, jeg så ikke det britiske flagget på flyet, forklarte jeg ham. De britiske jagerflyene landet på den lille og lange rullebanen bak hovedbygget, jeg tror det var rundt 7 av dem. Flyene hadde blitt sendt hit fordi de skulle hjelpe oss med kampen på grensen. Vi hadde stått så lenge nede i skyttergravene at jeg begynte å bli trøtt og sliten.

 

Halteii leir, kvelden 27. September 2022


Klokken 19:16 får vi beskjed om at første angrep inntar om noen få minutter. Jeg blir grusomt redd fordi jeg har mistet synet av Filip, hva skal jeg gjøre når det ikke er noen her jeg kjenner ordentlig godt? Jeg snudde meg fortvilet rundt for å finne Filip, men det glemmer jeg fort når noe lysende fra dalen kommer veldig fort mot oss. Det var visst et missil som russerne hadde avfyrt i håp om å treffe noen av oss, men den traff et fjell lengre bak leiren. Kampen hadde begynt. Sersjant Mikalsen kommanderte oss til å skyte på alt som beveger på seg der borte i dalen. Vi så store tankser komme frem fra skogen borte i dalen der russerne oppholdt seg. Våre tankser skjøt mot russernes tankser, det var helt kaos her nå. Jeg la merke til at de begynte å komme nærmere oss, jeg sa det til sersjant Mikalsen. Mikalsen sa det til en som het Jens, han var tydeligvis ekspert på å holde unna fiender. Han sa ifra til artillerifolkene at de skulle skyte fra begge sider av dalen mot dem. De fordelte seg i to lastebiler og kjørte av gårde for å stille seg opp med hver sin kanon. Jeg tenkte at det var tvilsomt at vi skulle vinne her og nå, men vi hadde kanskje en sjanse hvis vi virkelig prøvde. Noen av soldatene rundt meg var skadet fordi de enten hadde blitt skutt eller fått brannskader etter eksplosjonene. Jeg håpet at Filip ikke var en av de skadede, mer rakk jeg ikke tenke før jeg hørte det smalt og det svei noe veldig i beinet.

Det neste jeg husker er at jeg våkner opp i en seng i bunkeren, og jeg hadde bandasje på beinet. Skytingen roet seg litt etter omtrent en time, det luktet biff i lufta, men hvem har tid til å tenke på biff nå? - Russerne fikk smake på nederlag etter at de ble sluppet bomber på, sa sersjant Mikalsen til oss med et smil av glede og redsel. Jeg fikk øye på Filip og gikk umiddelbart bort til ham, han hadde skadet armen og gikk derfor med gips. Han så ganske fornøyd ut selv om. -Herlig jobba! Sa han til meg og jeg sa det samme tilbake. Vi var nok slitne begge to fordi vi sa ikke særlig mye mer den kvelden Vi fikk sove i fred for denne natten, slitne, men lettet fordi vi hadde vunnet denne kampen over russerne.

 

Frengerud leir 4. oktober 2022


Etter kampen dro vi tilbake til Frengerud leir. Der måtte vi alle stå oppstilt på gårdsplassen og generalen holdt tale. Han sa at Russland skjønte at de ikke kom til å vinne denne krigen og derfor hadde overgitt seg. Han sa også at det kanskje har en sammenheng med at vi vant den kampen i Halteii da engelskmennene slapp bomber på russerne, og var stolt og imponert over innsatsen til oss gutta. Hele denne krigen har forandret livet mitt for alltid.



Slutt

-----


3. plass

"En reise i tid"

Heid Nordberg Pettersen

7A

Tindlund skole



Jeg våkna brått opp. Alt jeg kan huske fra en drøm så rar som min var, 1773. Jeg tenkte skikkelig på det, 1773, 1773. Hva var det betydde? Så hørte jeg en stemme. «Opal du må våkne vi skal dra snart.» Hørte jeg mamma si. Det stemmer vi skal jo dra på hytta i dag. Jeg sto opp fra senga for å kle på meg. Så, så jeg noe rart. Det var en gammel lapp på klærne mine som jeg hadde lagt fram, på skrivebordet mitt. Jeg hadde ikke lagt merke til lappen før nå. På lappen sto det navnet mitt, Opal. Jeg tok lappen opp for å lese det, det sto: «Til min kjæreste Opal, siden i dag er den dagen vi skal gift oss vil jeg gi deg denne gaven, som min mor fikk fra min far da de skulle gifte seg. Når jeg ser denne så tenker jeg på deg. Fra din kjæreste James.» «James» sier jeg til meg selv. Jeg ser litt lenger ned på lappen det står 1773.  Nå hadde jeg et stort spørsmål å få svar på. Var det bare et puss fra broren min eller var det sant. Jeg gikk ned på kjøkkenet for å spise frokost.


Mamma var på kjøkkenet og lagde pannekaker. Mamma hadde brunt langt hår, hun har vennlig fjes, men hun var strengt. Mamma var kokk og eide flere restauranter. Pappa derimot hadde blondt hår, og hadde et stengt fjes.  Pappa er en snill og artig fyr og er en historikker. Mens broren min, George som var oppkalt etter George Washington den første presidenten i USA. Var en blanding av moren og faren min. Han hadde brun blondt hår. Og var 14 år, nemlig tre år yngre enn meg. På veien til hytta fortalte pappa om min, tip-tip-tip-tip-tip oldemor Opal Grenn, som jeg var oppkalte etter. Hun kom egentlig fra Norge, men reiste til North Carolina, og møtte hennes sanne kjærlighet. Hennes sanne kjærlighet var sønnen av en plantasjeeier. Da hun bodde der  prøvde hun hele tiden å stoppe slaveriet.  


Pappa fortalte ikke mer av historien. Vi stoppa i Råde. Jeg visste ikke hvorfor, men vi gjør det hele tiden. Vi stoppa nærme en steinsirkel. Noe jeg ikke vet hvorfor, helt til i dag.

Men plutselig hørte jeg noen stemmer. Det var som stemmene kalte på meg. «Opal, Opal kom.» Jeg ble bare ført bort til steinen. Jeg tok på steinen, og hele verdenen ble snudd på hodet.  

Jeg visste ikke hvor jeg var jeg var. Jeg var vært fall ikke i Råde noe mer, det var helt klart. Rundt meg var det bare skog. Det var som jeg kjente det igjen, men ikke kjente det igjen. Jeg visste ikke hvorfor. Jeg gikk enn stund, det var veldig kaldt. Det var desember da vi skulle til hytta, så jeg tror det er desember her også. Plutselig hørte jeg noen lyder. Det var noen mennesker, som skrek. Jeg gikk nærmere og nærmere. Så så jeg noen folk, men de gikk i merkelige klær. Som om det var 1700 tallet eller starten av 1800 tallet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Plutselig så jeg noen klær. Jeg tok klærne, og tok dem på meg. Jeg gikk inn i byen, og jeg tror  jeg vet hvorfor folk skrek. Folk skulle henges. Jeg tror det var henging av hekser. Eller det de kaller kvinner som var litt annerledes. Jeg kom borti noen, men alt jeg klarte å si var, «hjelp!» Så ble bare alt mørkere og mørkere, mens jeg falt sakte nedover. Jeg våkna plutselig opp igjen, men nå viste jeg ikke hvor jeg var. Jeg trodde alt jeg hadde opplevd var en drøm. Men tydeligvis var det ikke noen drøm. Fordi jeg viste fortsatt ikke hvor jeg var, eller hvilket år det var. Plutselig kom det en dame inn på rommet som jeg hadde sovet i. Hun sa: «Du er endelig våken. Du har sovet i to dager.» Jeg merka med en gang at jeg måtte snakke engelsk, fordi jeg var ikke i Norge lenger. «Har jeg sovet i to dager?» svarte jeg tilbake på engelsk. «Ja det har du. Og jeg glemte nesten, jeg heter Rachel Lee. Og kan jeg spørre om hva du heter?» «Å ja, jeg heter Opal, Opal Grenn, Mrs. Lee.» Og hvis jeg kan spørre, hvor er jeg og hvilket år er det Mrs. Lee?» «Du er i North Carolina eller for og være mer presis  Iris creek og året er 1772.» «1772» «Jeg ser du er silten og sulten du skal få ville nå, jeg skal få noen til å sende in mat til deg Miss. Grenn.» 1772 har jeg reist tilbake i tid? Eller ikke bare tid, men også sted. Jeg var i dyp sjokk. Jeg hadde reist fra 2018 til 1772.


Etter jeg hadde fått noe mat og hvilt meg kom Mrs. Lee inn. Jeg var ute av senga nå, og så ut av vinduet. Iris creek var tydeligvis en plantasje. Mrs. Lee hadde med seg en tjener. Hun hadde svart hud og hun var ung, hun var kanskje like gammel som meg. «Detter er Mary, hun skal være din tjener.» «Jeg trenger ingen tjener» « Miss. Grenn når du skal kle på deg treger du Mary. Hvis du skal et sted trenger du Mary.» Jeg ga meg, jeg visste ikke noe om dette stedet. «Det var det jeg trodde, middagen serveres 19:30. Jeg vil se deg der. «Skal jeg starte Miss Grenn?» «Vær så snill, kall meg Opal.» «Ok Miss. æ Miss.» «Du kan kalle meg Miss Opal, vis det er enklere.» «Vel Miss. Opal skal jeg hjelpe deg med disse klærne?» «Ja hvis du vil så.» Før jeg visste det var jeg allerede, vaska og kledd på. Jeg hadde en fin gul kjole på. Armene gikk ned til albuene, så var det ett hvit stoff som gikk litt lenger ned på armene, men var lidt mere utover.  Det var ikke så mye å si om kjolen, bare at var veldig fin. Men tiden gikk, plutselig skulle jeg ned og spise middag. Jeg lurte hvordan jeg skulle klare den middagen. Jeg hadde aldri spist middag på 1700 tallet før. Jeg vet ikke om det kommer til å bli så mye annerledes enn vanlige middager hjemme, men jeg vet aldri hva som kan skje. Jeg gikk ned trappa får å komme til middagsrommet. Der hvor alle sto klare. Mrs. Lee og tre andre, det måtte være familien hennes. Mrs. Lee introduserte meg til, Frank Lee som er hennes mann og hennes to barn, Eliza og James. Men plutselig da jeg skulle hilse på James, så vi hverandre i øyene og jeg fikk jeg en rar følelse. Jeg visste ikke hva det var, bare en følelse. Men plutselig gikk tiden så fort, middagen hadde gått, en stor diskusjon.

Plutselig så var det morgen allerede. Mary kom inn å gå meg noe mat og hjalp meg med å kle på meg. Da Mary var ferdig med å kle på meg spurte hun. «Trenger du noe Miss. Opal?» «Kunne jeg få litt papir og noe og skrive med.» svarte jeg tilbake.» Jeg fikk en blokk og blyant av Mary. Jeg ser meg selv i speilet. Jeg har på det samme som jeg hadde i går. Jeg gikk ut og satt meg på en hvit stol. Jeg starter og tegne noe. Jeg ser på slavene som jobber og jobber. Og jeg synes synd på dem. De må alltid jobbe og jobbe, for frihet og få respekten de fortjener. For ingen ting, til og med i 2018 med så mange år som har gått skulle antatt at de hadde fått respekt nå. Men nei ikke ennå. Jeg hadde tegna en stund da James Plutselig kom ut, med en bok i hånda. «Kan jeg sette meg her, Miss. Grenn?» spurte James. «Ja så klart. Og kan du kalla meg Opal, jeg er ikke vant til at folk kaller meg Miss Grenn.» «Vel Opal da, og du kan kalle meg James» «Ok James. Hvilken bok er du holder?» spurte jeg nysgjerrig. «Å ja denne boka, det er en bok om Henrik XII.» «Og hans koner.» Sa vi samtidig. Så så vi hverandre i øyene igjen, og jeg fikk den rare følelsen igjen. «Am, æ, du har veldig fine øyene.» sa James til meg. «Takk, jeg vet ikke hva jeg skal si.» «Du trenger ikke å si noe. Hva er det du tegner?» «Her, du kan se på det selv.» «Slaver som jobber.» «Ja, de bør ikke tvinges til å jobbe. De bør være sammen med familiene sine. Det er desember, og kjempe kaldt ute. De burde være inne, Ikke jobbe for dere uti kulden! De fortjener bedre.» Sa jeg på en litt irriterende måte. «Og jeg kunne ikke vært mer enig.» Jeg var overrasket, jeg så opp på James. Sønnen til en plantasje eier sa noe sånt som det. «Sønnen til en plantasje eier sier noe sånt som det.» sa jeg visst høyt også. « Vel da kjenner du meg. Jeg tenker, svarte og hvite mennesker er ikke noe forskjellige, vi er begge hudfarga. Vi er ikke hvite og de er ikke svarte, vi er alle hudfarga. Jeg vet ikke hvorfor folk lager så stor greie av det. De burde få lov til å gå i gatene og gjøre hva de vil. Akkurat som vi kan.» «Det er akkurat det jeg ville sagt.» «Vel da har vi noe i felles. Vi begge misliker slaveriet. Vel jeg skal la deg være i fred, Opal.»


Det var en rar samtale, jeg ikke hadde ventet. Jeg gikk inn på rommet mitt igjen. Og hoppa bare rett i senga. Jeg visste ikke hvorfor jeg gjorde det, jeg bare gjorde det.

Tiden gikk igjen. Dager gikk til uker, uker gikk til måneder. Jeg hadde vært på Iris creek i 5 måneder. Det var mai nå i 1773. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg kommer meg hjem. Men i de 5 månedene jeg hadde vært på Iris creek har jeg blitt bedre kjent med James, og funnet ut at vi har mye tilfelles. Jeg har bare blitt mer og mer og mer uvenner med søstera hans Eliza. Jeg visste ikke hvorfor hun var så sur på meg helle tiden. Kanskje hun bare hadde bestemt seg for å ikke like meg, eller så var hun alltid sånn med nye folk. Jeg våkna en dag da Mary kom inn til meg og sa. «God morgen Miss. Opal.» «God morgen Mary» sa jeg tilbake trøtt. «Du har fått et brev, Miss. Opal.» «Et brev til meg?» Spurte jeg nyskjerrig. «Ja Miss. Opal. Det Mr. James.» Mary ga meg brevet. «Takk Mary.» Jeg leste brevet inni meg. «Hva står det?» Spurte Mary. «James vil ha meg med på ridetur, i dag.» Sa jeg på en glad måte. «Hva tenker du Mary?» «Jeg har aldri blitt spurt om noe sant før, Miss. Opal.» «Vel nå blir du spurt om det.» «Jeg synes det er veldig søt av han og spørre, og du burde dra. Jeg vet hvordan dere ser på hverandre og hvordan dere er sammen, men mange på plantasjen sier at det kommer til å bli en stor storm.» «En stor storm.» Jeg tenkte på det en stund. «Jeg går uansett. Jeg kan klare meg i en storm. Bestefaren min pleide og ta meg og  broren min George på telttur, da vi var små.» «Ok jeg skal si ifra at du blir med, og finne noen klær til deg.» «Takk Mary». Så var jeg klar for å ri. Og en ting som var positivt er at jeg kan ri. Jeg hadde tatt timer siden jeg var 8år, og jeg kunne mye. Jeg gikk til stallen for å finne James. Og da hørte jeg en stemme som hørtes kjent ut. «Jeg tror denne hesten vil passe deg.» jeg snudde meg rundt, og der sto James med en hvit hest ved seg. « Denne hesten vil passe meg? Hva heter den?» «Det er Princ.» Jeg tok på Princ, og strøk han. «Ja jeg tror Princ vil passe meg også.» «Skal vi dra da?» «Burde vi være forsiktige eller, mange sier at det kan blåse opp til storm.» «Det sier de hele tiden. Jeg tror det vil gå fint.» Og så red vi av sted. Fra en plantasje til skogen. Vi drev og snakka og snakka. Så plutselig kom regnet. «Ser du det, det starter og regne, mye også.» Sa James. «Burde vi søke ly?» Spurte jeg. «Nei jeg tror det vil gi seg snart. Det pleier i vertfall det.» Men regne stoppa ikke. Så plutselig kom det lyn. Og hesten til James Olympic, ble skremt. James falt av Olympic og Olympic løp vekk. «James, James.» Skrekk jeg til James, men uten svar. Han var bevistløs. Jeg viste jeg møtte søke ly for stormen. Og det gjorde jeg. Jeg sjekka om han hadde fått noen sår, og det hadde han. Han hadde et stort sår på benet. Jeg rev av en bit fra kjolen min, for å stoppe blodet. Og det virka. Det gikk litt tid så våkna James. Hodet han lå på knærne mine. Så sa han, «Opal pass opp!» «James du er våken. «Våken» sa James med en litt lav stemme. «Ja lynet slo og Olympic ble skrem og du falt av.» «Jeg falt av Olympic.» «Ja du falt av, og det var storm så jeg måte søke ly. Og da du falt av fikk du benet ved en pine og det skapte et kutt. Jeg fikk stoppa blodet som rant ut. Så det burde ikke være et problem.» «Wow, at du har klart alt dette. Hvem har du lært det fra?» «Fra bestefaren min.» Sa jeg veldig fort. «Wow min bestefar lærte bare meg hvordan jeg skulle oppføre meg.» Og der hadde jeg det, jeg hadde så lyst til å fortelle James at jeg kom fra 2018 og ikke 1773. «James» sa jeg stille. «Du kommer til å tro jeg er en heks når jeg forteller dette, men.» «Men» «Jeg er ikke fra 1773 jeg er fra 2018.» James måtte tenke på det, så lo han. «Er du virkelig fra 2018? «Ja jeg er virkelig fra 2018.» «Å så, du er ikke noe heks Opal?» «Jeg er ikke noe heks. Jeg tok bare på stein, så ble jeg frakta hit, til 1772.» «Så hva kommer til å skje med koloniene?» Vel det vil bli en revolusjon, og England vil tape. Koloniene vil hete Amerika.» «Og hva skjer med plantasjene?» «Vel om ca. hundre år er det ikke lov til å ha slaver lenger.» «Vel jeg synes slavene burde vært fri nå også.» «Jeg også, men uheldigvis er det ikke får om hundre år James. Det er en kamp mellom Nord og sør statene.» «Nord og sør statene.» «Ja nord og sør. «Vi burde komme oss tilbake.» «Nei la oss bare bli her i natt.» «Ok James, vi kan bli her.»


Den neste dagen red vi begge på Princ. James fikk kommet seg i seng, og tenke på det jeg hadde sagt. Noen dager senere kom Mary inn på rommet igjen, hun var i et godt humør. «God morgen Miss. Opal, du har fått et brev fra Mr. James.» «Takk Mary» Svarte jeg tilbake. «Hva står det Miss. Opal?» «Det står at han vil møte meg i hagen. Tror du jeg burde gå?» «Jeg tror du burde gå, Miss. Opal. Jeg skal gå og hente noen klær til deg jeg. Da Mary kom inn igjen kom hun inn med en kjent kjole. «Kjolen fra da jeg og James først møttes.» «Ja det er.» Da jeg var ferdig og kledd på spurte jeg Mary, «hvorfor er du i så godt humør?» «Hva kan ikke slaver være i et godt humør?» «Så klart de kan være i godt humør.» «Jeg tror du vil finne det ut Miss. Opal. Jeg tror du skal gå ut i hagen nå. Og jeg gikk ut i hagen, og der sto James. Han så lit nervøs ut, jeg visste ikke hvorfor. «Du kom» sa James «Hvorfor skulle jeg ikke komme?» «For det jeg akkurat er i ferd med å gjøre.» Han jeg ned på et kne og så, «Opal du snill, omtenksom, hjelpsom, du bryr deg om masse forskjellig, selv om du kommer fra en annen tid. Opal Grenn vil du gifte deg med meg?» Og svaret var ikke noe og tenke på enn gang. «Ja, det vil jeg.»

Og plutselig enn morgen vekka Mary meg og sa, «God Morgen Miss. Opal er du klar for bryllupsdagen din?» Det var en måned siden jeg og James hadde forlovet oss. «Jeg tror det.» «Du har fått et brev fra Mr. James.» Jeg tok brevet og det sto: Til min kjæreste Opal siden i dag er den dagen vi skal gifte oss vil jeg gi deg denne gaven, som min mor fikk av min far da de skulle gifte seg. Når jeg ser denne tenker jeg på deg. Fra din kjæreste James. Gaven var et opal halskjede. «Det kunne ikke passe meg bedre James.» Sa jeg lavt til meg selv. Og plutselig gikk tiden, jeg gikk ned gangen med James og det føltes som jeg hadde ingen noen problemer så lenge jeg hadde James ved min side.


Slutt

-----

ORD-dagene

Thomas Winther

Dag Evjenth


Litteraturuka Sarspborg Ledes av Torill Stokkan

Sarpsborg kommune


Ansvarlig for nettsidene

Torill Stokkan

Rådgiver, Enhet kultur

Sarspborg kommune